det er så vanskelig å gjøre seg selv utilgjengelig i dagens samfunn

ymse

mamma kom og henta meg, vi snakka om åssen det gikk på jobb i dag, jeg prøvde å klage over hvor irritert jeg var på de jentene som ikke gjorde det de skulle, men jeg sa det med så lite frustrasjon i stemmen at det virka som jeg prøvde meg på en udugelig imitasjon. og så la jeg meg den kvelden og kjente på hvor tom jeg var. jeg kjente etter om dette var en ordentlig nedtur eller en éngangsgreie, men så sovna jeg og våkna ikke før kl 18:30 på verdensdagen for psykisk helse. jeg gikk glipp av legetimen, magasinarbeidet og møtet, men flink-pikemonsteret sier ingenting, for i morgen skal jeg på jobb.

på bakrommet

men måten jeg fremstiller meg selv på er egentlig ikke helt rettferdig. jeg unngår å nevne at jeg ler for meg selv når jeg hører på podcasts på bussen og at jeg endelig kommer til å få vitnemål neste år. jeg glemmer å skrive om de gangene jeg er flink på jobben, spiser supersunn frokost og jobber med å slutte å være så klein. jeg klarer å være takknemlig for at jeg bare er engstelig i perioder fremfor å klage overdrevent mye over angsten som om den dreper meg. og når jeg har fått fingern ut av rævva og giddi å rydde rommet, har jeg det egentlig skikkelig bra.

defekt

det står stille hos meg mens dere fortsetter å leve livene deres. jeg sover, våkner, sover våkner, har de samme marerittene og prøver å drikke mye vann. finnes det noe for meg også der ute? for akkurat nå føler jeg meg så forfallen, så bortkasta. det er den typiske følelsen av å bare være til bry, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er rasjonelt eller arrogant.

en togtur mellom opplæring og sangtime. (09/9)

tenker: jeg henger i tynne tråder. jeg hører asfalten rope på kroppen min, jeg hører den synge sanger om glasskår og desperate ønsker om våpenhvile. tror den ikke at jeg hører? tror den ikke at den endeløse hjemsøkinga etterlater meg i en uklar vandring fra rom til rom? jeg glemmer hvor jeg har vært og hvor jeg er på vei. øynene mine oppfatter verdenen foran meg som et portrett av en dystopisk idé. har jeg ikke mint meg selv på hvor lenge jeg har jobba for å erstatte det skrøpelige forhenget?

re: avvik

24 Aug (5 days ago)

(...) det får meg til å lure på om vi noen gang kommer til å bli ferdig med dette jaget etter, hva heter det, selvoppfyllelse? hvorfor er vi ikke komfortable med å la ytre påvirkning forme oss så langsomt at vi ikke får med oss hvor annerledes nåtids-oss er i forhold til fortids-oss? og hvorfra får vi tak i bildet av den vi vil bli?

i guess det blir en del plass til å tenke mens jeg sitter på legekontoret, t-banen og stuegulvet. (...) -men, ja, jo, jeg kjenner det, jeg kjenner at det er en del av meg som er reint ensom og som trenger litt omsorg. og jeg kjenner at jo seinere på kvelden det er, jo vanskeligere blir det å akseptere de dårligere karakterene, klønete samtalene, grusomme valgene og urasjonelle handlingene. men skal man la dem suge ut selvhjelpsguruen? det syns jeg ikke. jeg syns at man skal jobbe så hardt man orker for å finne det som kan hjelpe deg ut av knipa. du veit når man innser at man ikke lenger husker åssen det er å være frisk? når man innser at psykdommen har blitt en så stor del av deg og livet ditt at det kjennes ut som det aldri har vært noe anna? jeg har det ikke sånn lenger. nå veit jeg åssen det er å være tilnærmet lik frisk.

må bare øve først

med magre ord kan jeg si at det var ille.
med utsmykkede ord kan jeg si at jeg hang blondegardiner på de to mørke (men overraskende store) vinduene uten at det hjalp, for ut av munnen min rant det spydige bemerkninger og et tildekka budskap om at det ikke var noe som helst annet i meg enn et intenst ønske om å dra rett hjem igjen. jeg kunne være omringet av skyskrapere og livlige personligheter og fargerike former, litt sånn som jeg hadde sett for meg, men det var likevel vanskelig å rette blikket mot noe anna enn mine egne skritt. jeg befant meg liksom i en postmodernistisk teateroppsetning og fant trøst i at det alltid er mulig å kildesortere, men i ettertid ser jeg hvor idiotisk det var av meg, for man kan jo ikke stole på at situasjonen kan reddes ved å hive alt det vonde ned søppelsjakta når vi er lagd av akkurat samme materiale.

Men akkurat dette skjønner jeg ikke: Kan man ikke være åpen om psykdommen sin hvis man fortsatt sliter med den?

På den ene siden vil jeg skrive om det å si nei, på den andre siden vil jeg skrive om meningen med livet og om den egentlig er nødvendig. På den tredje siden vil jeg at bøkene mine skal komme i posten sånn at jeg kan putte dem i kofferten og lese dem i Kina.

RE: Hva skjedde med oss to?

Livet mitt ble satt på pause. Du ga meg opp.

4,8

Nå forstår jeg endelig at dette er en fuckings solskinnshistorie av ypperste klasse.

deprivasjon

Medieeksamen dag 2:
Pizza, en varm dusj, The Muppets, to kopper te, hold on we're going home. Sover bort halve ettermiddagen. Sitter på det iskalde kjellergulvet og tar opp stemmen min mens jeg feilsiterer Voltaire. Klokka 2 går jeg og legger meg igjen. Om fire timer må jeg stå opp og finne en skog å løpe i.

(Jeg er så ensom.)

å starte kafé sammen

jeg husker tilbake til da det var klart at jeg tenkte i comic sans. det var på bussen fra fredrikstad eller sarpsborg, vi snakka om å gjøre en forskjell, om å strebe etter suksess, om å starte kafé i oslo sentrum. vi, eller så var det bare jeg, saumfarte finn.no etter ledige lokaler, av og til tar jeg meg selv i å fortsatt gjøre det, og sendte ut e-poster til potensielle samarbeidspartnere og medhjelpere, men da sommerferien tok slutt og jeg begynte i andreklasse,

jeg har jo en slags underliggende frykt i alt jeg gjør ettersom jeg konstant blir påmint om at jeg bare har det i kjeften. "det ble ikke noe av" er som et slag i trynet, og jeg veit at hvis jeg ikke jobber med det snart, risikerer jeg å bli en sånn som velger å ikke prøve å gjøre noe i det hele tatt i frykt for at det ja dere skjønner tegninga.

How Long to Nap

(saabyes) sirkus i bokform

s. 122
- Hvorfor drikker du så mye i det hele tatt? spurte jeg.
- For å få tiden til å gå fortere.
- Går den fortere når du drikker?
- Og det er det jeg ikke forstår, skjønner du. Jeg gruer meg til døden og drikker for å få tiden til å gå fortere. Kan du fatte og begripe det?

☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁

s. 166
Jeg vet ikke akkurat hvorfor, men det fylte meg altså med en umåtelig og uutgrunnelig angst. Hjertet mitt kunne høres over minst hele Oslo 2. Bare mor hørte det ikke. Mor var døv i dag. Men det var ikke bildet i seg selv jeg var redd for. Det var tiden. Denne vissheten om at alt hele tiden var forbi fikk hendene mine også til å skjelve, hjertet og hendene skalv om kapp, for i denne enkle innsikt, at alt var tilmålt, at hjertet hadde et visst antall slag å slå og hendene mine et visst antall å gjøre, lå også dødens latter og døden ler som kjent sist.

☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁

s. 178
Jeg ville høre hva som skjedde. Jeg fikk ikke fred før jeg hørte hva som skjedde. Jeg prøvde å forestille meg det. Jeg fant på ting, men jeg fikk ikke fred, det gjorde meg bare enda mer urolig, utålmodig, jo mer jeg forestilte meg, desto mer ville jeg vite. Hadde hun falt ned i manesjen og ødelagt seg? Hadde hun mistet noen og klarte ikke å komme over det? Jeg sov ikke om nettene. Og bandasjene rundt håndleddene hennes, hva med dem, hadde hun forsøkt å skjære seg selv i stykker for å se om blodet fremdeles fløt?

fint:

vier all tida mi til å gre håret og declutte livet mitt. om jeg bare ikke hadde vært blakk, hadde det kanskje passet seg å si at jeg har livsglede opp til halsen. men det er litt bittert at det viser seg å være betydelig enklere å få orden på livet enn tidligere antatt. å se tilbake på hvor mye tid jeg brukte på å ligge og visne demper noenlunde seiersgleden, men jeg biter tenna sammen, ser lyst på tilværelsen og pusher through. jeg tror jeg har bekjempet modalverbene en gang for alle.

Gratulerer med dagen!

Det minner meg om den morgenen i mai da jeg var på overnatting med noen venninner og vi starta dagen med å henge ut av vinduet og kjefte på korpset som marsjerte forbi. Det var da Sitting Bull var verdens beste is og hver solfylte dag ble tilbragt ved vannet. Det var å kaste oss på syklene og ringe alle vi kjente, "hei, vil du bli med på Fastland?" eller bare "blir du med ut?", og jeg fikk alltid sitte på med noen, jeg sykla nesten aldri selv. Jeg syns det var bedre sånn. Til og med da jeg flytta hit, regna jeg med at uansett hvem de nye vennene mine kom til å bli, fikk jeg lov til å sitte på. Det er aldri luft i sykkeldekka mine.

Men i dag er jeg alene med et hull i brystet fra da jeg hulka ned i puta i går. Det har visst blitt til en rutine, sånn når jeg skal på fest, at jeg får angst i forkant, pykiske sperrer underveis og så, hvis kvelden var bra, mild depresjon når jeg kommer hjem. Men jeg har det jo så fint, jeg har det jo så flott. Jeg ender kvelden i omfavnelse, omringet av mjuke stemmer som snakker om det som er viktig, og det er så fint. I can push through det vonde, liksom. Det er mitt nye livsmotto; push through. Og er det ikke alltid verdt det? Er det ikke best for alle sammen at man ikke ligger for lenge i sørpen eller ikke lar seg skremme av psykiske barrierer? Blir man ikke et bedre eller sterkere menneske, kanskje?

Nå er klokka elleve, da må jeg henge opp flagget og spise frokost. Og så må jeg dra til Nesodden og forsvinne litt, for akkurat nå klarer jeg ikke å tenke helt klart. Håper dere har en fin dag, dere. Gratulerer med dagen!

Åssen holde det gående

Dette innlegget er hovedsaklig skrevet for min egen del sånn at jeg har alle verktøyene mine samla på ett sted.

Tanken som herjer mest i huet mitt i disse dager er den om hvor langt jeg er unna generell studiekompetanse. Den har sugd ut all motivasjonen jeg opparbeidet meg da jeg begynte på medisinene mine igjen og bestemte meg for å endelig ta i mot hjelp i form av kognitiv terapi, mindfulness og omfattende selvhjelp. Jeg lånte Lykkeprosjektet og kjøpte Mindfulness i hverdagen, øvde på å erkjenne ubehaget fremfor å skyve vekk vonde følelser, og bestemte meg for å gjøre alt som skal til for å fullføre skolen med godkjent vitnemål og bra karakterer.

Etter hvert dabbet troen på at det kommer til å ordne seg av, og plutselig visste jeg ikke åssen jeg skulle holde det gående. Jeg hadde hverken inspirasjonen eller lysten til å prøve å oppfylle drømmene mine. Skrive bok? Bli filmprodusent? Flytte til Australia? Bli frisk, vellykka og tilfreds? Uoppnåelig.

Det har ikke vært lett, men nå har jeg endelig klart å snu det. Jeg har bestemt meg for å fortsette å kjempe, sparke, streve og leve. Jeg sa: det er på en måte en bra ting at jeg sliter, for når jeg om noen år er gjest på et talkshow og blir spurt om hvor vanskelig veien til suksess har vært, kan jeg svare at den har vært jævlig vanskelig, men at jeg aldri ga opp.

For å bygge meg selv opp igjen, har jeg googla i hytt og pine. "How to get my life back on track", "What to do if you don't feel inspired", "How to fight depression and anxiety", "Ways to feel more alive". Jeg har lest og lest og scrolla og scrolla, og selv om det egentlig ikke føles ut som jeg har blitt noe klokere, har jeg i alle fall en grunnmur å gå ut ifra:

Hjelpemidler:

• Filmer ("how to get my life back on track") 

• Bøker ("Books to read when you want your life back on track")
• Verktøy på Pinterest ("The Help")
• Sanger (foreløpig har jeg ikke en spilleliste å dele, så jeg tar gjerne imot forslag til motiverende sanger)

1. Akseptere situasjonen

Startskuddet er å slutte å fortrenge at jeg ikke er helt på toppen av verden akkurat nå. Når jeg innrømmer dette, er det mye lettere å søke og ta imot hjelp. Det kan til og med være nyttig å forsone seg med at det ikke er alt man klarer å fikse alene og at det derfor kan det være nødvendig å legge seg inn på psykehuset.

2. Bli kvitt negativitet
Noen mennesker er rett og slett ikke sunne for hjernen å omgås med, og derfor er det viktig å ta litt avstand fra dem. Dette syns jeg er ekstremt vanskelig fordi jeg får så dårlig samvittighet, men det hjelper å tenke at de hadde forstått om de visste hvor mye skade jeg føler at de forårsaker. I tillegg er negative tanker noe jeg må kvitte seg med, noe disse sidene tar for seg: How to stop negative thinking in 7 simple steps og Mer positive tanker, NÅ!

3. Planlegg mål og belønninger
På institusjonen jeg var innlagt på i 2012, prøvde de å hjelpe meg med å overkomme problemene jeg har med å kjøre buss ved å love meg en belønning hvis jeg klarte det. På det tidspunktet syns jeg det var tåpelig, og derfor fullførte jeg ikke, men nå innser jeg at jeg ser på belønninger som en sterk drivkraft. Så derfor bruker jeg søndag kveld på å skrive opp målene jeg har for hver dag den kommende uka, og åssen belønninger jeg skal gi meg selv om jeg fullfører dem. Tirsdagen min ser for eksempel sånn her ut:

Mål:

• Bli ferdig med noe
• Spise fire måltider og ett mellommåltid
• Dra på quizkveld
• Bestemme meg for hvilke fag jeg skal konsentrere meg om ut skoleåret
• Pitche TV-serie eller skrive et manus
• Lære åssen man heimfester dialekter

Belønning:

• 90 minutter Sims ELLER en koke bok, for eksempel Kjøttfrie dager

4. Vær tidlig ute

Møt opp tidlig, ikke vent til deadline, gjør det du skal gjøre så tidlig som mulig på dagen, legg deg 30 min tidligere, ta heller en tidligere buss/t-bane/trikk/tog enn å løpe til stasjonen fordi du har rota bort tida. Det kan vise seg at dette funker mot sin hensikt, og da er det bare å prøve å slutte å se på klokka og heller gjøre det jeg skal gjøre eller dra dit jeg skal dra når jeg er klar.

5. Vær sunn

Variert og sunt kosthold kombinert med regelmessig fysisk aktivitet er noe de aller fleste fagfolk i psykiatrien foreslår. Dette er mitt svakeste punkt, og uansett hvor hardt jeg prøver, finner jeg alltid veien tilbake til ett måltid hver dag og altfor mange timer i senga. Men det skal snu! Målet er å spise fire måltider hver dag pluss ett mellommåltid etter skolen. Planen er å ta imot russefrokosttilbudet på skolen, ta med lunsj på skolen, handle massemasse mat på mandager og love meg selv dessert hvis jeg spiser ordentlig middag. (Jeg må dessuten gå opp i vekt, og denne matplanen kan kanskje være til hjelp.)

6. Gjør noe for første gang noen sinne eller på veldig lenge hver dag, uke, måned

• kjøp blomster, enten til deg selv, en venn, en slektning eller en fremmed
• prøv deg på origami
• gå deg vill og finn veien tilbake
• kjør trikken til endestasjonen og tilbake igjen
• tegn en tegneserie
• begynn å skrive én-setnings-dagbok
• velg en bok i blinde på biblioteket og lån den
• ta en Yes Man og si ja til alt en hel time, dag, uke, måned
• dra på telttur alene
• uttrykk deg med fingermaling
• skriv et brev til noen med ord og bokstaver du har klipt ut fra aviser og magasiner
• lukk øynene og sitt fullstendig i ro i ett minutt (hva tenkte du på i løpet av det minuttet?)

7. Velg dokumentarer eller lærerike TV-serier

Jeg kan ikke forklare hvorfor, men noen ganger føler jeg meg bedre av å se på QI, Brille og dokumentarer fremfor fiksjonsfilmer og sånt. Noen ganger, uten at jeg veit helt hvorfor, hjelper det også å se på for eksempel Jonathan Creek istedenfor Castle. Om konsentrasjonsnivået mitt hadde vært på topp, hadde jeg også prøvd meg på sakprosa fremfor skjønnlitteratur. 

8. Ta pauser

Under hypomaniske perioder er det nesten så jeg ikke er i stand til å ta pauser. Under de depressive periodene tar jeg derimot endeløse og altfor mange pauser. Jeg veit ikke hvor ofte man burde ta pauser (noen sier hvert 50. minutt, andre sier hver 90.), men det er i alle fall viktig å ta et steg tilbake for å klarne tankene og se arbeidet ditt med nye øyne. Hvis du ikke er som meg, som ikke klarer å begrense lurer til under 2 timer, kan det også hjelpe å ta seg en lur i løpet av dagen. Problemet er at det ikke er så lett å vite hvor lenge man skal sove for å ikke ødelegge døgnrytmen, men da hjelper det kanskje å ta en titt på Alternative sleep cycles som tar for seg sju ulike søvnsykluser.

9. Skriv det ned

Uansett om det er tankerot, idéer eller gode setninger, er det noen ganger distraherende å la det surre rundt i huet for lenge. Derfor har jeg alltid med meg en penn og en liten notisbok i lomma/sekken/veska så jeg får skrevet det ned hvis jeg for eksempel ikke får sove eller trenger arbeidsro. På eksamen eller tentamen er dette essensielt, ellers blir jeg så stressa at det kjennes ut som jeg kommer til å miste synet hvis jeg ikke kommer meg hjem så fort som mulig.

Å halte i Oslo sentrum

Høyrefoten min er ubrukelig. Jeg mista en hermetikkboks på den da jeg peste over gryta i håp om å ende opp med noe som i alle fall skulle ligne på korma, og nå halter jeg i Oslo sentrum med en sur mine og null batteri på mobilen. Det er kveld, men fortsatt trangt i gatene og litt sol på himmelen, nok til at det ikke ser rart ut at jeg har på solbriller for å dempe angsten. Mon tro om brilleglassene er mørke nok til å skjule at jeg stirrer like mye på dem som jeg føler at de stirrer på meg. Når ingen av oss viker med blikket først, fortsetter jeg å peke ansiktet mitt deres vei mens jeg studerer bygningene bak dem, liksom for å jukse meg til seier, og joda, plutselig gir de opp og snur seg unna.

En ujevnhet i asfalten støter borti den blåsvarte tåa mi, og så slipper jeg ut et halvveis innstengt klynk. Den intense smerten sprer seg oppover leggen, sniker seg rundt og rundt låret og treffer til slutt ryggmargen som forteller resten av kroppen at dette gjør vondt!! Og jeg sier jada jada, du trenger ikke å overdrive, men på utsida henger jeg over meg selv og hiver etter pusten og pælmer never med luft i bakken, og så halter jeg videre, for uansett hvor vondt det gjør, slutter ikke angsten å påpeke høylytt at folk har begynt å stirre ("de har faktisk stelt seg i en ring rundt deg for å få med seg hvor rar du er, de tror du faker smerten, de ser hvor oppmerksomhetssyk du er").

Lufta jeg puster inn er litt tettere nå, noen må ha skrudd opp temperaturen. Jeg setter opp farten, tror jeg halter 10 km/t, og så står jeg utafor ringeklokka til sanglæreren og støtter meg inntil veggen for å ikke miste balansen. Det hamrer og dunker i tåa, ingen svarer på det første ring-et. Jeg tar tak i dørhåndtaket og river og rister, ringer på igjen, river og rister litt til.

Plutselig skifter et eller annet. Eller så skiftet det for lenge sida uten at jeg la merke til det, men nå legger jeg merke til det, og det er nesten så jeg huker tak i en tilfeldig forbipasserende av ren ekstase.

- Hører du det? hadde jeg sagt til ham eller henne, og han eller hun hadde svart:
- Nei, hva da? og jeg, med vidåpne øyne og et stramt grep rundt jakkeermet hans eller hennes, hadde sagt:
- Det er stille.

På t-banen hjem prøver jeg å skrive åssen smerte kan bekjempe tankekjøret på mobilen, prøver å sortere følelsene som endelig har fått plass til å bre seg ut, men ekstasen har ikke gitt seg, det kribler liksom i fingrene. Jeg ender opp med å skrive åssen de tror de har kontrollen når det er jeg som bestemmer og ÅØÆZYXWVUTSRQPONMLKJIHGFEDCBA om og om igjen helt til det sitter/helt til jeg må av.

Linje 2 til Avløs

Fra her jeg sitter på t-banen og ser ut av vinduet, ser menneskene ut som miniatyrversjoner av seg selv, og jeg tenker at hvis dette hadde vært en bok eller film eller et dikt, hadde det betydd (i alle fall sånn jeg tolker det) at karakteren min føler seg større enn dem eller mer verdt eller noe sånt. Det er jo litt rart, for bak solbrillene griner jeg lydløst og prøver å svelge bort følelsen av at alle stirrer og ler og roper etter meg, ja, roper. Og det hjelper ikke at hver eneste radiokanal har bestemt seg for å spille triste ballader eller at det kjennes ut som magefettet mitt trenger sitt eget sete eller at jeg har begynt å bli like kvalm som jeg blir engstelig eller at jeg ikke engang klarer å si alfabetet baklengs i dag.

lager te klokka to på natta istedenfor å tisse fordi badet er opptatt.

tør til slutt å gå på do i den skumle kjelleren, men skvetter av min egen skygge tre og en halv gang. det gjør ingenting, tenker jeg, for selv om knoklene mine har dirra i over fire timer, kjenner jeg det på meg at jeg kommer til å klare å dukke opp på alt jeg er invitert til denne uka :)

Ting jeg trenger akkurat nå:

• smågodt og fläderblomsvin
• venner
• å føle at jeg ikke tar feil absolutt hele tida
• at ingen får det til å handle om dem når jeg rømmer fra skolen fordi angsten har nådd meg til haka
• øyekontakt
• forutsigbarhet
• motivasjon og interesse for skolearbeid
• nok plass til å være den jeg er, like det jeg liker og mene det jeg mener uten å konstant få spørsmål om hvorfor
• fullstendig fravær fra drama, også den jeg skaper selv
• noe nytt

Jeg vil at de skal forstå at jeg er både tøffere og skjørere enn de tror, og at ved å holde seg unna og ikke invitere meg til ting, gjør de seg hundre ganger mer synlige og meg hundre ganger mer usikker.

5. engste meg (en e-post fra L til I)

sendt 18. april 2014

og det er litt sånn akkurat der jeg er i skrivende stund, under dyna sammen med et slags angstdyr. jeg sa "når jeg gruer meg til å gå ute blant folk, hjelper det å bruke solbriller," og noe klikket i huet til mamma da hun sto på badet og gredde håret. "er det derfor du ikke går på skolen? jeg syns du skal gå til legen så fort som mulig før du stenger deg inne."

problemet er jo bare at jeg allerede har stengt meg inne, og her har jeg vært så lenge at jeg ikke husker åssen det føles å være fri på ordentlig. for dette, den måten jeg lever på, det er ikke frihet, jeg er ikke fri når jeg maler, stalker instagramprofiler og har slutta å dra på skolen samtidig som jeg strever etter karakterer. dette er ikke fuck it-holdning, dette er å ha blitt tatt i fange av min egen lengsel etter å være noe perfekt. en som maler, en med en idyllisk fasade, en som ikke trenger å droppe ut av skolen på grunn av utmattelse og en pulserende desperasjon.

Jeg tror jeg bare smilte.

Jeg har sagt at sorgen ikke er pulserende eller farlig, jeg sa at den er innpåsliten og tung å bære fordi den henger over organene mine som en våt ullgenser helt til jeg må lene meg på setet foran meg og holde pusten til det svartner (jeg hører nesten ikke stemmen hans). Og på samme buss satt hun, alene med snørret sitt, antageligvis av samme grunn som meg, bare at nå har hun blitt tjukk og jeg har blitt trøtt, og vi kom ikke til å snakke sammen mer, ikke om hvor stille hun ble da jeg ikke gråt i fanget hennes, ikke om veggene vi dekka med snø fordi vi ikke turte å skrike av sinne, ikke om jenta hun mista i vannet den dagen da de var åtte år. "Jeg visste ikke at det fortsatt var sånn." Jeg tror jeg bare smilte. Jeg smilte jo alltid, selv bak låste dører. Nå er hun tjukk, jeg er trøtt. Vi snakker ikke sammen lenger, men om jeg noen gang ser henne igjen, vil jeg si at jeg ikke er sint for at sorgen hennes bare var et profilbilde på Nettby i mens min ble pulserende og farlig.

Moralen i lederartikkelen jeg må bli ferdig med i kveld er at man må huske å gi flere komplimenter og snakke fint om andre. Jeg har foreløpig skrevet 15 ord, og alle handler om meg.

Varsel

Antall timer jeg befinner meg utafor huset hoper seg opp i takt med antall lag med svette og skam som legger seg på huden min. I dag har jeg riktignok vært på butikken og kjøpt pølser og smågodt, men til gjengjeld har jeg ikke analysert noen bilder eller skrevet om kulturrevolusjonen eller gjort noe med det faktum at jeg ligger an til å ikke bestå videregående.

He lives in a windmill and he's so single it's frightening.

Hestens år

Februar! Nytt skolesemester! Hestens år! Den utrettelige og arbeidsomme hesten sitt år, og jeg går inn i det med et halvfalskt håp (og ønske) om at dette skal bli den nye starten.

Snap out of it (definitivt et rop)

TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER


ser på den mye musikkvideoen til Paramore 1, 2, 3 ganger og misunner dem for at de får gjøre sånne artige, fargerike ting. ser den en gang til, smiler. ser den enda en gang, jeg ler litt. lar den stå på i bakgrunnen i mens jeg reiser meg opp fra teppesuppa jeg har sunket sammen i på sofaen og går inn på badet for å finne noe jeg kan drepe meg selv med.

en mild og ugjenkjennelig form for panikk sprer seg i huet mitt. hvordan havnet jeg her, tenker jeg, men fortsetter å romstere. panikken vokser. er det ikke nå jeg burde ringe noen eller noe sånt, ah, er det ikke nå jeg skal bruke det mindfulness-drittet jeg lærte! det var et eller anna om å erkjenne noe og flytte fokuset og en dårlig tegning av meg i en båt i en elv. jeg rister på huet og snakker med meg selv, setter på musikk og prøver å la meg bli distrahert av den, men Kroppen fortsetter likevel å finne frem giftdrikken og ting jeg kan skade meg selv med. jeg får et kjapt glimt av fjeset mitt i speilet, jeg ser sint ut. Jeg er en fare for meg selv, sier jeg og gjemmer mobilen min sånn at jeg ikke skal finne på å ringe etter hjelp.

Arctic Monkeys sier at jeg skal "snap out of it". Jeg svarer at jeg ikke kan be noen om hjelp, alle kommer jo til å tro at jeg er oppmerksomhetssyk. Arctic Monkeys sier "under a spell you're hypnotized, darling, how could you be so blind?" og jeg svarer at de ikke aner hva dette er, de skjønner ikke hva denne overveldende trangen som driver kroppen min til selvmord i mens hjernen min tråkker så hardt den kan på bremsene er, for jeg har ikke peiling jeg heller. jeg bare prøver så godt jeg kan å stenge den ute med arme riddere og smågodt når jeg kjenner den trenge seg på, og når jeg ved et uhell blir trigget av noe ubetydelig, bryter den seg inn og tar så mye plass den kan. den er et monster som krever at jeg legger meg flat for den.

men så kommer jeg på at jeg glemte å legge eplecideren tilbake i kjøleskapet, og da blir det helt stille. panikken som pressa på kraniet stivner og sklir ut. jeg synker sammen på gulvet, og så bestiller jeg en legetime.

The Kids Are All Right (2010)

(Men nå har jeg sett Mark Ruffalo naken og veit ikke hva jeg føler)

kanskje det er et rop

Kilde

det går fra å tørre å være ute sammen med mennesker selv om magefølelsen slår seg vrang til å ta seg selv i å gå i butikken etter skolen hver dag for å samle pakker med paracet. jeg ligger med dyna over huet og hører på dårlige radiopopsanger og småhulker i ny og ne. jeg leter aktivt etter musikk som kan dytte meg av pinnen sånn at jeg kan slippe ut følelsene jeg har holdt tett inntil meg de siste dagene. det er så mange hendelser og situasjoner jeg trenger å reagere på (for eksempel da hun, som jeg aldri har møtt før, tok tak i armen min og strøk arrene mine og pekte på sine egne og ga meg en klem, og det eneste jeg responderte med var å klappe henne på huet og så sette meg et annet sted), men det er en gigantisk propp i veien som får meg til å virke så ignorant og kald, og den hindrer meg i å vise at det går bra og tvinger meg til å skjule at jeg har det tungt. og av og til klarer jeg ikke å kontrollere sinnet mitt, jeg slår neven i bordet og banner og blir hysja på, men det er så mange irriterende mennesker her. de sier de har sosial angst, men himler med øynene når jeg ikke tør å be butikkpersonalet om hjelp. de sier de har problemer med hvor naive de er, men tviler på alt jeg sier og får meg til å føle meg mindreverdig hver gang jeg åpner munnen. jeg er en tikkende bombe og de går meg på nervene. den gamle meg hadde bare selvskada seg brutalt ut av denne miserable tilstanden, men denne gangen tror jeg det bare hadde vært smør på flesk, og dermed sitter jeg igjen med ingen strategier eller verktøy eller støtteapparat. (sukk) egentlig kunne jeg ikke forvente en annen slutt enn denne, men jeg må si jeg er litt skuffa. hadde håpet på et oddetallsår.

Tikka Masala

Jeg blir så ivrig av å tenke på å spise ordentlig middag for første gang på sju dager at jeg ikke får sove. I stedet står jeg opp og lager meg en tallerken med tikka masala og tenker at dette skal bli min uke. Det starter med i dag, da må jeg dusje, gå tur med hunden, skrive særemne, gå på biblioteket, diskutere Doppler, utnytte januarsalget, kjøpe sushi og ta bilder, kanskje spille litt Dominion.

Krigsstøv (Two Fish - Sigrid Raabe)

Hunden reiser seg plutselig opp og bjeffer for å minne meg på at jeg har en baguett stående i ovnen (eller så er det noen som lusker rundt i hagen, men dét høres ikke så viktig ut). På kjøkkenbenken er det ikke plass til noe å putte baguetten på, så da står jeg der i mange tåpelige sekunder og holder den helt til den blir for varm og jeg må slippe den. Den havner på teppet akkurat i det hunden tusler inn med en joggesko, hans beste kampvåpen, i munnen, og jeg kjapper meg med å plukke opp baguetten sånn at han ikke spiser middagen min. Så smører jeg den med smør og grillkrydder, tar den med til stua og spiser mens jeg ser på en svart TV-skjerm.

Egentlig lovte jeg meg selv å slutte å ta vare på meg selv. Idéen om å bytte ut tanker om mat og søvn med tanker om nye prosjekter og store eventyr slukte meg, det var som om jeg hadde funnet svaret på verdens største gåte. Men jeg holder fortsatt på, jeg tar fortsatt turen til kjøkkenet og lager meg en baguett med smør og grillkrydder når jeg er sulten, og jeg går og legger meg når jeg er trøtt og veit at det er under fire timer til skolen begynner. Kanskje jeg burde love meg selv å slutte å gå på skolen også, så klarer jeg faktisk å fullføre videregående.

Helt i starten fikk jeg jo beskjed om at jeg bare trengte å si ifra, så skulle jeg få lov til å ta skoleåret over to år, men i mine ører hørtes det ut som "hvis du er for svak, kan du bare gi opp". Dessuten har jeg "alltid" greid å skjerpe meg på våren, og derfor ligger jeg her og venter på at det skal bli vår sånn at jeg kan rive meg løs fra husveggene og begynne å leve ordentlig igjen. I starten var huset mitt et trygt sted, men nå begynner jeg å se hva for et fengsel det egentlig er. Alle idéene og prosjektene jeg har, innebærer at jeg må ut herfra, og dermed får jeg aldri gjennomført noe, og jeg innser hvor mislykka og dum jeg er, og jeg blir så fryktelig sinna og trist når dere forteller meg at dere har blitt mindre triste og fått et bedre liv etter at dere flytta ut, bytta skole, fikk nye venner eller skifta miljø, for uansett hvor hardt jeg prøver, havner jeg alltid tilbake hit igjen, til dette fangehullet.

Mitt neste og kanskje siste forsøk er å flytte til Australia. Om jeg ikke finner et bedre liv der, ser jeg ingen andre løsninger enn å fordufte. Selv oppturene klarer ikke å holde meg i live, for nå har de begynt å bli så slitsomme. Det blir utrolig kaotisk og rotete i huet mitt, og det legger seg bare til ro for å gi meg plass til å innse hvor utrolig tragisk oppførselen min er og for å gni det inn at jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. Jeg våkner liksom til, og da står jeg blant ruiner og kruttrøyk og krigsstøv, omringa av skadde og sårede. 2014 starter med "hvis det ikke ordner seg innen den neste timen, hiver jeg i meg giften og dør" og fortsetter med at jeg henger rundt halsen til en som snurrer meg rundt og rundt og rundt og sier godt nyttår og klemmer meg hardt tilbake, og når han setter meg ned på bakken igjen, må han fortsette å holde rundt meg sånn at jeg ikke detter i bakken. "Gikk det bra? Godt nyttår! Gikk det bra? Godt nyttår! Gikk det bra?"

Ja, det gikk bra. Godt nyttår!