(saabyes) sirkus i bokform

s. 122
- Hvorfor drikker du så mye i det hele tatt? spurte jeg.
- For å få tiden til å gå fortere.
- Går den fortere når du drikker?
- Og det er det jeg ikke forstår, skjønner du. Jeg gruer meg til døden og drikker for å få tiden til å gå fortere. Kan du fatte og begripe det?

☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁

s. 166
Jeg vet ikke akkurat hvorfor, men det fylte meg altså med en umåtelig og uutgrunnelig angst. Hjertet mitt kunne høres over minst hele Oslo 2. Bare mor hørte det ikke. Mor var døv i dag. Men det var ikke bildet i seg selv jeg var redd for. Det var tiden. Denne vissheten om at alt hele tiden var forbi fikk hendene mine også til å skjelve, hjertet og hendene skalv om kapp, for i denne enkle innsikt, at alt var tilmålt, at hjertet hadde et visst antall slag å slå og hendene mine et visst antall å gjøre, lå også dødens latter og døden ler som kjent sist.

☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁

s. 178
Jeg ville høre hva som skjedde. Jeg fikk ikke fred før jeg hørte hva som skjedde. Jeg prøvde å forestille meg det. Jeg fant på ting, men jeg fikk ikke fred, det gjorde meg bare enda mer urolig, utålmodig, jo mer jeg forestilte meg, desto mer ville jeg vite. Hadde hun falt ned i manesjen og ødelagt seg? Hadde hun mistet noen og klarte ikke å komme over det? Jeg sov ikke om nettene. Og bandasjene rundt håndleddene hennes, hva med dem, hadde hun forsøkt å skjære seg selv i stykker for å se om blodet fremdeles fløt?