«Ellers har det skjedd en del mens jeg har vært her, men det er av en eller anna grunn vrient å skrive om, og jeg prøver heller å lese e-posten din tre ganger for å se om det er noe der jeg kan respond to (du skriver «jeg fortsetter å lete etter hverdagsgleder», jeg tenker «hverdagsgleder har, når jeg tenker meg om, blitt et fremmedord»), men orda mine sitter fast i ganen som peanøttsmør eller karamell. Skal jeg si noe om konsertene? Om tilbakefall? Om kulturforskjeller?

Her er det jeg faktisk kan skrive om: Hadde jeg visst at sola aldri blør i San Francisco, hadde jeg aldri forlatt mitt Norge med granateplerød himmel over Oslofjorden. Det er likevel ikke et intenst, uutholdelig savn jeg føler, det er mer en vag følelse av at noe mangler, at noe ikke er som det skal, og når jeg skyper med norske venner midt på natta for dem og seint på ettermiddagen for meg, innser jeg hvor mye og lite jeg har changed.»

Plutselig har det gått to måneder, og jeg er fortsatt meg selv lik: sliter med tannstein; samler skolefravær som frimerker, mynter, knapper, korker; bærer meg selv med en viss mengde skam, kanskje til og med anger; tiltrekkes av fare og anonymitet, men streber hele tida etter trygghet og bekreftelse. Her sier vi, "I'm a mess", men jeg føler ikke at det treffer helt. Jeg står jo opp om morgenen og sier hei til kjente fjes, jeg spiser regelmessig og skrur på sirener når det trengs. Jeg sjekker værmeldinga før jeg går ut (nitten grader celsius med fare for sammenbrudd). Dette er ikke et "mess", dette er et systematisk, selvpåført kaos. Og tilværelsen går fra å være overwhelming til underwhelming før jeg rekker å tenke. Og lukten av hasj er faen meg overalt.

Kjære fans,

Det er varmt og kjølig i San Francisco, jeg har det gøy og vondt om hverandre, men jeg savner ikke Norge når jeg legger meg om nettene.

Mvh L 🌼

Pizza/Sommer2012/Bjerketun 
(juni 2012) 
Da jeg begynte å høre på radio/var DJ på alle bilturene i Bjerketun-bilen. Call me maybe, We are young, Pumped up kicks osv.

Great purpose? 
(mai-juli 2013)
Før og etter mai-eventyret da noen kritiserte ønsket mitt om å ta tattis i Budapest. («Du har bare lyst til det fordi du er bipolar og tror at du har en great purpose eller noe sånt!»)

Seksjon C 
(september 2013 til august 2014)
Etter første innleggelse på Blakstad. Mye happy-musikk for å holde demonene unna (som man gjerne sier).

Refusal (Do we keep in touch?) 
(juli-november 2014)
Ferdig på videregående og venneløs/etterlatt/engstelig/avvisende/fortapt i egen selvmedlidenhet.

Dr Autumn 
(november 2014 til mars 2015)
Etter andre innleggelse på Blakstad + første innleggelse på Dr Høst. Bare happy-musikk.

f(x)=ax+b
(mars-juli 2015)
Perioden med eksamener og vitnemål og planlegging av fremtida. Starter med mindre kjente band, slutter med tenåringsgutter og boybands.


Markerer ny start med ny spilleliste:

as of now ♫
(juli 2015-)
Første sangen heter San Francisco, og jeg krysser fingrene.

Står opp kl 19, spiser mintpastiller til frokost, går verdens korteste tur og finner en benk, blir småparanoid av stemmene fra fotballbanen, går hjem igjen. Neste gang skal jeg kanskje finne meg en fin plass på toppen av en ås og rope JEG ER SÅ FUCKINGS ENSOM!!! eller HVORFOR FØLER JEG MEG SÅ JÆVLIG BEGRENSA BARE FORDI JEG IKKE HAR PENGER??? elns. 

10/04 Gestikulerte voldsomt hos psykologen i dag. Det, kombinert med dansepartyet jeg hadde for meg selv på badet etterpå, tar jeg som et tegn på at jeg ikke er på vei ned i asfalten likevel. Dessuten syns jeg at jeg fortjener noen bonuspoeng for at jeg turte å fortelle henne at jeg har boikotta pillene igjen. (Og med bonuspoeng mener jeg iskrem.)

14/04 Drømte om krig og konflikt, drømte om instagram og idyllisk natur, drømte om å bli avslørt, om flykten, om hjertebank, om søken etter et gjemmested på en åpen gresslette. Hadde jeg vært litt mer melodramatisk, hadde jeg skrevet at det også var det jeg våknet til.

15/04 Jeg har ikke klart å finne tilbake til noen rytme ennå. Plutselig er det liksom kveld.

16/04 Nå er det på tide å innse hvor usunt det er å lese om hvor dårlig mange syns universitetet jeg har søkt på er. Det eneste det gir meg er søvnløse netter og fremtidspessimisme, og ikke noe av dette rimer på iskrem.

På toget, når jeg sitter alene og hører på Smallpools og fortsatt ikke veit om det var så lurt å dra tilbake, legger restene av hypomanien seg som et tynt lag med frost oppover pusterøret mitt. Jeg trekker pusten og holder den kalde lufta nede i noen sekunder, ser for meg at det prøver å finne seg til rette, og så slipper jeg det sakte ut og kjenner at det kiler i hele kroppen. Jeg gjør det på toget, på bussen, på badet, på kjøkkenet, på vei fra A til B. Jeg avslutter samtaler midt i setninger for å puste. Det kribler, jeg smiler, jeg blåser ut kald luft og kjenner og erkjenner.

Noen ganger er jeg heldig med overgangene. Den natta tenker jeg at jeg skal la meg selv grine hvis jeg absolutt må, at det er sånt som skjer når man tilbringer en uke på en tettpakket hytte etter å ha unngått mennesker i et halvt år, at det kanskje ikke var så lurt å plutselig bli pillefri likevel, at jeg må prøve å overbevise meg selv om at det kan gå bra selv hvis ingen av universitetene vil ha meg.

Hver tirsdag løp jeg opp knirkete trapper og sang så det kokte i blodet. Det var et forsøk på å tilsette livet mitt litt farge i en ellers grå tilværelse. Noen ganger hadde jeg sparkesykkelen på slep, den skubba borti det skjøre treverket mens jeg banna hele veien opp. Sanglærern ba meg kalle henne for Tina Turner, hun lo da jeg uttrykte hvor misfornøyd jeg var med livet og lærte meg å stramme magemusklene. Når jeg sitter på gulvet og pusser tenna om kveldene, stopper jeg av og til opp for å sjekke om jeg fortsatt klarer å stramme dem sånn som hun sa jeg skulle. Nå bor det hybelkaniner på sangpermen min.

(«Hvorfor løper du alltid i trapper? Har du dårlig tid?» og jeg innser, skammer meg over, at det sitter igjen fra da jeg var ung og overveldet og drømte om 206 beinbrudd.)

Jeg donerer penger for å redde regnskogen, men har ikke funnet ut hvordan jeg skal redde meg selv. (LOL)

Etter 48 timer med halvhjerta skippertak, ligger jeg på sida i senga med vidåpne øyne og innser hvor ubehagelig det er å puste. Det er to uker til audition og to måneder til eksamen, og mellom monologen og fortegnslinjene ser jeg på universiteter og prøver å lære yoga. Psykologen sier at jeg må jobbe med pusten når tankene kjører seg fast, men «det er vanskelig å gi deg sånne råd, for det virker som du kan mye av dette fra før av.» Hun er kort og kompakt og bruker aldri skriveblokka si, hun bare lar den ligge på fanget, og jeg tenker at det er fordi jeg ikke er spennende nok. Om det ikke hadde vært for at jeg konstant føler at det er min plikt å underholde, hadde jeg slutta å snakke for lenge sida. Jeg blir så ensom av å høre stillheten stemmen min overdøver.

Jeg er fortsatt sint, mest på meg selv. De siste minnene jeg har fra halvparten av menneskene jeg har vært glad i er vonde, bare fordi jeg trodde jeg var barmhjertig som ga dem sjansen til å si farvel. Nå innbiller jeg meg at jeg gjør opp for det ved å ikke gi noen sjansen til å si hei.