en togtur mellom opplæring og sangtime. (09/9)

tenker: jeg henger i tynne tråder. jeg hører asfalten rope på kroppen min, jeg hører den synge sanger om glasskår og desperate ønsker om våpenhvile. tror den ikke at jeg hører? tror den ikke at den endeløse hjemsøkinga etterlater meg i en uklar vandring fra rom til rom? jeg glemmer hvor jeg har vært og hvor jeg er på vei. øynene mine oppfatter verdenen foran meg som et portrett av en dystopisk idé. har jeg ikke mint meg selv på hvor lenge jeg har jobba for å erstatte det skrøpelige forhenget?