lager te klokka to på natta istedenfor å tisse fordi badet er opptatt.

tør til slutt å gå på do i den skumle kjelleren, men skvetter av min egen skygge tre og en halv gang. det gjør ingenting, tenker jeg, for selv om knoklene mine har dirra i over fire timer, kjenner jeg det på meg at jeg kommer til å klare å dukke opp på alt jeg er invitert til denne uka :)

Ting jeg trenger akkurat nå:

• smågodt og fläderblomsvin
• venner
• å føle at jeg ikke tar feil absolutt hele tida
• at ingen får det til å handle om dem når jeg rømmer fra skolen fordi angsten har nådd meg til haka
• øyekontakt
• forutsigbarhet
• motivasjon og interesse for skolearbeid
• nok plass til å være den jeg er, like det jeg liker og mene det jeg mener uten å konstant få spørsmål om hvorfor
• fullstendig fravær fra drama, også den jeg skaper selv
• noe nytt

Jeg vil at de skal forstå at jeg er både tøffere og skjørere enn de tror, og at ved å holde seg unna og ikke invitere meg til ting, gjør de seg hundre ganger mer synlige og meg hundre ganger mer usikker.

5. engste meg (en e-post fra L til I)

sendt 18. april 2014

og det er litt sånn akkurat der jeg er i skrivende stund, under dyna sammen med et slags angstdyr. jeg sa "når jeg gruer meg til å gå ute blant folk, hjelper det å bruke solbriller," og noe klikket i huet til mamma da hun sto på badet og gredde håret. "er det derfor du ikke går på skolen? jeg syns du skal gå til legen så fort som mulig før du stenger deg inne."

problemet er jo bare at jeg allerede har stengt meg inne, og her har jeg vært så lenge at jeg ikke husker åssen det føles å være fri på ordentlig. for dette, den måten jeg lever på, det er ikke frihet, jeg er ikke fri når jeg maler, stalker instagramprofiler og har slutta å dra på skolen samtidig som jeg strever etter karakterer. dette er ikke fuck it-holdning, dette er å ha blitt tatt i fange av min egen lengsel etter å være noe perfekt. en som maler, en med en idyllisk fasade, en som ikke trenger å droppe ut av skolen på grunn av utmattelse og en pulserende desperasjon.

Jeg tror jeg bare smilte.

Jeg har sagt at sorgen ikke er pulserende eller farlig, jeg sa at den er innpåsliten og tung å bære fordi den henger over organene mine som en våt ullgenser helt til jeg må lene meg på setet foran meg og holde pusten til det svartner (jeg hører nesten ikke stemmen hans). Og på samme buss satt hun, alene med snørret sitt, antageligvis av samme grunn som meg, bare at nå har hun blitt tjukk og jeg har blitt trøtt, og vi kom ikke til å snakke sammen mer, ikke om hvor stille hun ble da jeg ikke gråt i fanget hennes, ikke om veggene vi dekka med snø fordi vi ikke turte å skrike av sinne, ikke om jenta hun mista i vannet den dagen da de var åtte år. "Jeg visste ikke at det fortsatt var sånn." Jeg tror jeg bare smilte. Jeg smilte jo alltid, selv bak låste dører. Nå er hun tjukk, jeg er trøtt. Vi snakker ikke sammen lenger, men om jeg noen gang ser henne igjen, vil jeg si at jeg ikke er sint for at sorgen hennes bare var et profilbilde på Nettby i mens min ble pulserende og farlig.

Moralen i lederartikkelen jeg må bli ferdig med i kveld er at man må huske å gi flere komplimenter og snakke fint om andre. Jeg har foreløpig skrevet 15 ord, og alle handler om meg.