det er så vanskelig å gjøre seg selv utilgjengelig i dagens samfunn

ymse

mamma kom og henta meg, vi snakka om åssen det gikk på jobb i dag, jeg prøvde å klage over hvor irritert jeg var på de jentene som ikke gjorde det de skulle, men jeg sa det med så lite frustrasjon i stemmen at det virka som jeg prøvde meg på en udugelig imitasjon. og så la jeg meg den kvelden og kjente på hvor tom jeg var. jeg kjente etter om dette var en ordentlig nedtur eller en éngangsgreie, men så sovna jeg og våkna ikke før kl 18:30 på verdensdagen for psykisk helse. jeg gikk glipp av legetimen, magasinarbeidet og møtet, men flink-pikemonsteret sier ingenting, for i morgen skal jeg på jobb.

på bakrommet

men måten jeg fremstiller meg selv på er egentlig ikke helt rettferdig. jeg unngår å nevne at jeg ler for meg selv når jeg hører på podcasts på bussen og at jeg endelig kommer til å få vitnemål neste år. jeg glemmer å skrive om de gangene jeg er flink på jobben, spiser supersunn frokost og jobber med å slutte å være så klein. jeg klarer å være takknemlig for at jeg bare er engstelig i perioder fremfor å klage overdrevent mye over angsten som om den dreper meg. og når jeg har fått fingern ut av rævva og giddi å rydde rommet, har jeg det egentlig skikkelig bra.

defekt

det står stille hos meg mens dere fortsetter å leve livene deres. jeg sover, våkner, sover våkner, har de samme marerittene og prøver å drikke mye vann. finnes det noe for meg også der ute? for akkurat nå føler jeg meg så forfallen, så bortkasta. det er den typiske følelsen av å bare være til bry, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er rasjonelt eller arrogant.