defekt

det står stille hos meg mens dere fortsetter å leve livene deres. jeg sover, våkner, sover våkner, har de samme marerittene og prøver å drikke mye vann. finnes det noe for meg også der ute? for akkurat nå føler jeg meg så forfallen, så bortkasta. det er den typiske følelsen av å bare være til bry, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er rasjonelt eller arrogant.