en e-post fra L til I

sendt 20. januar kl 06:45 

ja, hallo

hører på radioen og teller til ti. dette er natt nummer fjorten uten søvn eller ro i huet, natt nummer fjorten hvor jeg ligger i borgen med dataen og mobilen og bøker og headset strødd rundt meg, og det er nøyaktig tretten dager siden jeg ikke var sinna.

siden forrige mailen jeg skreiv, har jeg, for første gang på flere år, vært livredd for helsa mi, brukt åtte timer i mørket i et bittelite møterom, hatt utallige sinneutbrudd (etterfulgt av veldig pinlige konfrontasjoner) og unngått sosiale medier i frykt for å møte på enda flere som skal fortelle meg hvor mye jeg ødelegger meg selv ("du må jo spise" "har du slutta å sove igjen?" "ikke jobb for hardt, da" "går det bra?"). i disse dager har det blitt mye enklere å komme unna med det enkle "jada"-svaret ansikt til ansikt enn over internett (folk overanalyserer jo tegnsettinga og holder på å ringe ambulansen om du ikke bruker smilefjes eller store forbokstaver), og hva er det folk egentlig forventer at vi skal svare? årets forventningsfulle jeger er lærer S, han klarer på én eller anna måte å alltid finne meg når jeg tar en omvei eller er for sein til timen, og når han har fått tak i meg, må han absolutt (1) kalle meg L og (2) spørre om det går bra med meg med en sånn myk, forståelsesfull stemme. det gjør meg kvalm. han ser meg rett inn i øynene altfor lenge når han står der oppe og stammer seg gjennom de nesten-forståelige setningene sine som ingen lærer noe av, han skal alltid ha "to ord med deg, L" for å snakke om min "særegne situasjon", og når han står der og venter på et svar, prøver jeg å se inn i øynene hans og, du veit, se om det er noe inni det huet. hittil har jeg ikke sett en dritt og konkludert med at han bare er en av disse lærerne som tror at han kan være den personen man nevner når man sitter på et talkshow i framtida og verten spør "hvem var det som hjalp deg gjennom den vanskelige tida du gikk gjennom som ung?".

Perfektum vs Futurum

En liten stund så det ut til at jeg kom til å slippe unna de "heh, ja, jeg skal, eh, til, eh, legen"-samtalene, men så kom det frem en fyr fra hjørnet som var på vei mot meg, og jeg var på vei mot ham, og i hodet mitt forberedte jeg en tale jeg skulle holde, men i hodet hans skjedde det helt sikkert ikke noe lignende, så i siste øyeblikket før det er naturlig å si hei, sletta jeg talen fra harddisken og gikk for en standard og enkel "ja, jeg drar hjem nå, gidder du å si ifra til læreren?". Svak. "Skal jeg si at du følte deg dårlig?" "Ja, (indre slåsskamp for å ikke bryte sammen) takk."

Jeg tassa videre med hodet senket og lurte på om det var så tydelig at sjela mi brista, at tankene mine var et sted de ikke burde være. Holdt på å grine av å lengte etter en dyne å grine under da jeg peip meg inn på bussen og satte meg på den faste plassen - andre halvdel, venstre side, rad nummer to - selv om jeg visste at trygghet bare var én busstur unna.

Men i løpet av de tretten minuttene det tar å kjøre innom ni-ti stopp, klarte jeg å grave frem alle de nedtrykte tankene jeg skøyv unna da han døde og hun hadde det tøft igjen, og trangen etter å være i det øyeblikket mellom eksamensstress og skolefri gnagde i fingrene og huet og hele brystet, herregud, tenk om jeg har brystkreft, men så skifta jeg fokus da bussen svingte til høyre i rundkjøringa og kom til å tenke på at det bare er sju måneder til jeg fyller 18 og åtte måneder til hun fyller 16.

Da skal vi reise landet, jorda og kanskje verdensrommet rundt og jakte på den derre livslykken alle snakker om, og vi skal ha med kniver og gafler og tallerkner og sugerør, for jeg har hørt av ansatte og innsatte og han bøssebæreren foran slottet at, "jeg kødder ikke, det er nesten så lykken legger seg på tunga og smaker så godt at det kjennes ut som det ikke fins noe mer enn det, og akkurat i det øyeblikket er det helt og holdent 100% perfekt."