I oktober satte jeg inn en ny filmrull i det rosa fiskeøyekameraet, nå er det mai med eksamen, nasjonaldag, russetid og hele pakka, og rullen ligger der fortsatt og venter ufrivillig på å fange øyeblikkene vi ikke bør eller tør å snakke om, øyeblikkene som definerer oss nå-nå og som beviser at det er noe inni oss likevel, både i huet og bak ribbeina. (Gir dette mening?) Jeg klarer ikke å se verden (klarer du?), og om jeg hadde sett den, hadde jeg, om jeg kjenner meg selv, tatt på meg solbrillene og gått, og så, etter kanskje tre år, hadde jeg tatt dem av meg igjen og sett meg tilbake, lurt på hva i helvete var det jeg tenkte, alt lå jo foran meg med horisont og soloppgang og halve kongedømmet, og det kunne vært mitt, jeg kunne stått på pallen ved siden av Askeladden og spist meg rik på prinsesse. Jeg leser det jeg har skrevet, tar en sipp fra tekoppen og lener meg tilbake, tenker tilbake til det øyeblikket på mellomtrinnet da jeg var på vei hjem etter skolen og plutselig kjente at alt løste seg inni meg. Jonas Brothers, av alle ting, lå på øra og husene og trærne rundt meg var akkurat som de pleide å være, men hjernen min var plutselig i en annen farge. Kanskje flere forskjellige til og med. Regnbue?
Jonas Brothers forsvant etter hvert og hjernen ble hjernefarge igjen. Jeg gikk gjennom så mye dritt at jeg stelte meg på senga midt på natta og kasta meg ned på gulvet fordi jeg ville brekke alle beina i kroppen, for kanskje det ville overdøve hva enn som hadde tatt tak i meg? Noen klager over at de var helt numne og gjorde alt for å prøve å føle noe igjen, men jeg veit ikke helt hva som er verst: å ikke føle noe eller å føle for mye.
Men nå er de tilbake igjen, så da er det kanskje håp?
Når skal du hente passet ditt? spør mamma. Ja, når? Når skal jeg hente denne nye meg-en og glemme den gamle som gikk ut på dato for tre dagen siden? Den nye skal vare i 10 år, sier de, og mamma lurer på om det går an å få en som varer lenger, men det er visst maks-en. Jeg kommer altså til å leve i 10 år til i følge politiet, og det kan... ja, det kan jeg faktisk leve med. Om 10 år er jeg 27, det er nesten 30.
30 år skal jeg ikke bli.
