Plutselig har det gått to måneder, og jeg er fortsatt meg selv lik: sliter med tannstein; samler skolefravær som frimerker, mynter, knapper, korker; bærer meg selv med en viss mengde skam, kanskje til og med anger; tiltrekkes av fare og anonymitet, men streber hele tida etter trygghet og bekreftelse. Her sier vi, "I'm a mess", men jeg føler ikke at det treffer helt. Jeg står jo opp om morgenen og sier hei til kjente fjes, jeg spiser regelmessig og skrur på sirener når det trengs. Jeg sjekker værmeldinga før jeg går ut (nitten grader celsius med fare for sammenbrudd). Dette er ikke et "mess", dette er et systematisk, selvpåført kaos. Og tilværelsen går fra å være overwhelming til underwhelming før jeg rekker å tenke. Og lukten av hasj er faen meg overalt.