Hver tirsdag løp jeg opp knirkete trapper og sang så det kokte i blodet. Det var et forsøk på å tilsette livet mitt litt farge i en ellers grå tilværelse. Noen ganger hadde jeg sparkesykkelen på slep, den skubba borti det skjøre treverket mens jeg banna hele veien opp. Sanglærern ba meg kalle henne for Tina Turner, hun lo da jeg uttrykte hvor misfornøyd jeg var med livet og lærte meg å stramme magemusklene. Når jeg sitter på gulvet og pusser tenna om kveldene, stopper jeg av og til opp for å sjekke om jeg fortsatt klarer å stramme dem sånn som hun sa jeg skulle. Nå bor det hybelkaniner på sangpermen min.

(«Hvorfor løper du alltid i trapper? Har du dårlig tid?» og jeg innser, skammer meg over, at det sitter igjen fra da jeg var ung og overveldet og drømte om 206 beinbrudd.)

Jeg donerer penger for å redde regnskogen, men har ikke funnet ut hvordan jeg skal redde meg selv. (LOL)

Etter 48 timer med halvhjerta skippertak, ligger jeg på sida i senga med vidåpne øyne og innser hvor ubehagelig det er å puste. Det er to uker til audition og to måneder til eksamen, og mellom monologen og fortegnslinjene ser jeg på universiteter og prøver å lære yoga. Psykologen sier at jeg må jobbe med pusten når tankene kjører seg fast, men «det er vanskelig å gi deg sånne råd, for det virker som du kan mye av dette fra før av.» Hun er kort og kompakt og bruker aldri skriveblokka si, hun bare lar den ligge på fanget, og jeg tenker at det er fordi jeg ikke er spennende nok. Om det ikke hadde vært for at jeg konstant føler at det er min plikt å underholde, hadde jeg slutta å snakke for lenge sida. Jeg blir så ensom av å høre stillheten stemmen min overdøver.

Jeg er fortsatt sint, mest på meg selv. De siste minnene jeg har fra halvparten av menneskene jeg har vært glad i er vonde, bare fordi jeg trodde jeg var barmhjertig som ga dem sjansen til å si farvel. Nå innbiller jeg meg at jeg gjør opp for det ved å ikke gi noen sjansen til å si hei.