Hver tirsdag løp jeg opp knirkete trapper og sang så det kokte i blodet. Det var et forsøk på å tilsette livet mitt litt farge i en ellers grå tilværelse. Noen ganger hadde jeg sparkesykkelen på slep, den skubba borti det skjøre treverket mens jeg banna hele veien opp. Sanglærern ba meg kalle henne for Tina Turner, hun lo da jeg uttrykte hvor misfornøyd jeg var med livet og lærte meg å stramme magemusklene. Når jeg sitter på gulvet og pusser tenna om kveldene, stopper jeg av og til opp for å sjekke om jeg fortsatt klarer å stramme dem sånn som hun sa jeg skulle. Nå bor det hybelkaniner på sangpermen min.

(«Hvorfor løper du alltid i trapper? Har du dårlig tid?» og jeg innser, skammer meg over, at det sitter igjen fra da jeg var ung og overveldet og drømte om 206 beinbrudd.)