Lam fra livet (og ned)

Jeg hører biler som suser forbi huset fra utsiden, et sted jeg ikke har vært på flere dager, og innser at den vonde lukta ikke kommer fra noe annet enn kroppen som har liggi nedgravd i dyner og puter og tepper og bamser flere dager i strekk. Jeg reiser meg klønete opp fra senga for å åpne vinduet og slippe frisk, ny luft inn i rommet, men i prosessen får jeg øye på kroppen i speilet, den er i bevegelse og har på én eller anna måte fått hodet mitt plassert på toppen, og jeg får umiddelbart panikk og synker ned i madrassen og lurer på åssen ting ble som det ble, åssen jeg havna her.

Tasser nedover gangen i tøfler og morgenkåpe, det første klesplagget kroppen min har bært siden kræsjlandingen, i retning inngangsdøra. Skrittene er tunge og lufta er seig, men jeg har bestemt meg for å være modig sånn at jeg kan være stolt av meg selv sånn at jeg kan heve brystkassa sånn at folk ser at jeg ikke er redd sånn at jeg kanskje kan slutte å være redd sånn at jeg kan få tilbake livet mitt igjen (hvem skulle trodd at det var livet jeg kom til å streve etter til slutt?).

Men lufta (og virkeligheten) slår meg hardt i ansiktet. Det er tomt for folk på fortauene, og istedenfor å være letta over at ingen er vitne til den tragiske personen som snubla ut av døra med et ansikt som indikerer at livet snart er over, vokser følelsen inni meg, den følelsen som har invadert hver eneste krok i kroppen min, og får meg til å tro at alle visste at dette kom til å skje i dag, at i dag var dagen de ikke kunne gå ut av husene sine i frykt for å krepere av skam av synet på dette tåpelige mennesket og at det er derfor de later som at jeg er det siste mennesket i hele verden, og jeg føler meg så ensom og alene og håpløs og død. Jeg vurderer å gå inn igjen, inn i huset og opp i tårnet, men postkassa er bare ti skritt unna (om jeg hopper, er det bare fem). Jeg er ti skritt unna et fremskritt.

Ser de på meg gjennom persiennene? Har de gjemt seg rundt hjørnet? Bruker jeg kroppen min riktig nå? Ler de av hvor grusom jeg ser ut? Snakker de om hvor mye de skammer seg? Er det sinnsykt av meg å være her? Har de lagt merke til hvor mye jeg sliter? Veit de om hjernen min? Har noen fortalt dem om meg? Kommer de til å snakke om dette i lang tid fremover?

Akkurat i det øyeblikket jeg tar det siste skrittet og legger fingrene mine på postkassa, strømmer menneskene ut på gatene igjen. Folk går tur med hundene sine, jeg hører høyhælte sko som klakker på asfalten, andpustne gutter som må rekke bussen, høy musikk fra ødelagte hodetelefoner, sirener, fugler, barnelatter, gressklippere. Verden våkner til live igjen, og jeg lever fortsatt. Jeg fisker ut et brev adressert til meg og beveger meg uten problemer bort til døra igjen, lukker den forsiktig bak meg og setter i gang med middagen og støvesuger og åpner verandadøra og pusser tenna og rydder opp i livet mitt med et bredt smil og en dråpe håp, ti kilo lettere, endelig fri.

Å fylle 18

Lyvia Aylward-Davies

I tre år har jeg sett for meg at jeg på min 18-årsdag skulle drepe meg selv, at livets siste sjanse til å imponere meg ville være de 31. juli 2013, men jeg kom levende ut fra det. Reaksjonen min var ren frustrasjon, jeg måtte gjøre hjernen min vant med livet etter 18-årsdagen min og tilpasse meg situasjonen. Nå har jeg en fremtid, den kommer sikkert til å vare lenge, og jeg må tenke på hva jeg skal gi folk i julegave de neste årene, jeg må tenke på russetid, utdanning, bosted, inntekt, utgifter og bli kjent med nye, voksne mennesker. Jeg må lære meg åssen man snakker med mennesker bak disken, kassa og på andre sida av telefonlinja, og så må jeg huske at jeg ikke trenger å lyve om alderen min lenger.

hva vil dere at vi skal gjøre (en e-post fra L til I)

dette er nok første (og forhåpentligvis siste?) gangen jeg skriver mail til deg mens jeg er opprørt og sårbar og har røde, hovne øyne, og det er ganske ubehagelig og vanskelig, men jeg tenkte at jeg ikke burde la deg vente så lenge med å få svar, spesielt når jeg har lest mailen din omtrent hver eneste dag fordi jeg er redd for å glemme hva jeg vil skrive tilbake og likevel ikke har prøvd å sette sammen ordene mine. heldigvis funka det; alt ligger fortsatt forrest i hjernen. velformulert og strukturert blir det nok ikke, men jeg skal prøve å skrive mye og langt som jeg orker sånn at du har mye å bryne deg på mens jeg, dramatiske meg i anmarsj, graver meg ned og lukker øynene en stund, la smulene strø seg som de vil og heller vente til jeg er klar til å reise meg opp igjen istedenfor å streve med dette tullet i ett kjør.