Snap out of it (definitivt et rop)

TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER WARNING TRIGGER


ser på den mye musikkvideoen til Paramore 1, 2, 3 ganger og misunner dem for at de får gjøre sånne artige, fargerike ting. ser den en gang til, smiler. ser den enda en gang, jeg ler litt. lar den stå på i bakgrunnen i mens jeg reiser meg opp fra teppesuppa jeg har sunket sammen i på sofaen og går inn på badet for å finne noe jeg kan drepe meg selv med.

en mild og ugjenkjennelig form for panikk sprer seg i huet mitt. hvordan havnet jeg her, tenker jeg, men fortsetter å romstere. panikken vokser. er det ikke nå jeg burde ringe noen eller noe sånt, ah, er det ikke nå jeg skal bruke det mindfulness-drittet jeg lærte! det var et eller anna om å erkjenne noe og flytte fokuset og en dårlig tegning av meg i en båt i en elv. jeg rister på huet og snakker med meg selv, setter på musikk og prøver å la meg bli distrahert av den, men Kroppen fortsetter likevel å finne frem giftdrikken og ting jeg kan skade meg selv med. jeg får et kjapt glimt av fjeset mitt i speilet, jeg ser sint ut. Jeg er en fare for meg selv, sier jeg og gjemmer mobilen min sånn at jeg ikke skal finne på å ringe etter hjelp.

Arctic Monkeys sier at jeg skal "snap out of it". Jeg svarer at jeg ikke kan be noen om hjelp, alle kommer jo til å tro at jeg er oppmerksomhetssyk. Arctic Monkeys sier "under a spell you're hypnotized, darling, how could you be so blind?" og jeg svarer at de ikke aner hva dette er, de skjønner ikke hva denne overveldende trangen som driver kroppen min til selvmord i mens hjernen min tråkker så hardt den kan på bremsene er, for jeg har ikke peiling jeg heller. jeg bare prøver så godt jeg kan å stenge den ute med arme riddere og smågodt når jeg kjenner den trenge seg på, og når jeg ved et uhell blir trigget av noe ubetydelig, bryter den seg inn og tar så mye plass den kan. den er et monster som krever at jeg legger meg flat for den.

men så kommer jeg på at jeg glemte å legge eplecideren tilbake i kjøleskapet, og da blir det helt stille. panikken som pressa på kraniet stivner og sklir ut. jeg synker sammen på gulvet, og så bestiller jeg en legetime.

The Kids Are All Right (2010)

(Men nå har jeg sett Mark Ruffalo naken og veit ikke hva jeg føler)

kanskje det er et rop

Kilde

det går fra å tørre å være ute sammen med mennesker selv om magefølelsen slår seg vrang til å ta seg selv i å gå i butikken etter skolen hver dag for å samle pakker med paracet. jeg ligger med dyna over huet og hører på dårlige radiopopsanger og småhulker i ny og ne. jeg leter aktivt etter musikk som kan dytte meg av pinnen sånn at jeg kan slippe ut følelsene jeg har holdt tett inntil meg de siste dagene. det er så mange hendelser og situasjoner jeg trenger å reagere på (for eksempel da hun, som jeg aldri har møtt før, tok tak i armen min og strøk arrene mine og pekte på sine egne og ga meg en klem, og det eneste jeg responderte med var å klappe henne på huet og så sette meg et annet sted), men det er en gigantisk propp i veien som får meg til å virke så ignorant og kald, og den hindrer meg i å vise at det går bra og tvinger meg til å skjule at jeg har det tungt. og av og til klarer jeg ikke å kontrollere sinnet mitt, jeg slår neven i bordet og banner og blir hysja på, men det er så mange irriterende mennesker her. de sier de har sosial angst, men himler med øynene når jeg ikke tør å be butikkpersonalet om hjelp. de sier de har problemer med hvor naive de er, men tviler på alt jeg sier og får meg til å føle meg mindreverdig hver gang jeg åpner munnen. jeg er en tikkende bombe og de går meg på nervene. den gamle meg hadde bare selvskada seg brutalt ut av denne miserable tilstanden, men denne gangen tror jeg det bare hadde vært smør på flesk, og dermed sitter jeg igjen med ingen strategier eller verktøy eller støtteapparat. (sukk) egentlig kunne jeg ikke forvente en annen slutt enn denne, men jeg må si jeg er litt skuffa. hadde håpet på et oddetallsår.

Tikka Masala

Jeg blir så ivrig av å tenke på å spise ordentlig middag for første gang på sju dager at jeg ikke får sove. I stedet står jeg opp og lager meg en tallerken med tikka masala og tenker at dette skal bli min uke. Det starter med i dag, da må jeg dusje, gå tur med hunden, skrive særemne, gå på biblioteket, diskutere Doppler, utnytte januarsalget, kjøpe sushi og ta bilder, kanskje spille litt Dominion.

Krigsstøv (Two Fish - Sigrid Raabe)

Hunden reiser seg plutselig opp og bjeffer for å minne meg på at jeg har en baguett stående i ovnen (eller så er det noen som lusker rundt i hagen, men dét høres ikke så viktig ut). På kjøkkenbenken er det ikke plass til noe å putte baguetten på, så da står jeg der i mange tåpelige sekunder og holder den helt til den blir for varm og jeg må slippe den. Den havner på teppet akkurat i det hunden tusler inn med en joggesko, hans beste kampvåpen, i munnen, og jeg kjapper meg med å plukke opp baguetten sånn at han ikke spiser middagen min. Så smører jeg den med smør og grillkrydder, tar den med til stua og spiser mens jeg ser på en svart TV-skjerm.

Egentlig lovte jeg meg selv å slutte å ta vare på meg selv. Idéen om å bytte ut tanker om mat og søvn med tanker om nye prosjekter og store eventyr slukte meg, det var som om jeg hadde funnet svaret på verdens største gåte. Men jeg holder fortsatt på, jeg tar fortsatt turen til kjøkkenet og lager meg en baguett med smør og grillkrydder når jeg er sulten, og jeg går og legger meg når jeg er trøtt og veit at det er under fire timer til skolen begynner. Kanskje jeg burde love meg selv å slutte å gå på skolen også, så klarer jeg faktisk å fullføre videregående.

Helt i starten fikk jeg jo beskjed om at jeg bare trengte å si ifra, så skulle jeg få lov til å ta skoleåret over to år, men i mine ører hørtes det ut som "hvis du er for svak, kan du bare gi opp". Dessuten har jeg "alltid" greid å skjerpe meg på våren, og derfor ligger jeg her og venter på at det skal bli vår sånn at jeg kan rive meg løs fra husveggene og begynne å leve ordentlig igjen. I starten var huset mitt et trygt sted, men nå begynner jeg å se hva for et fengsel det egentlig er. Alle idéene og prosjektene jeg har, innebærer at jeg må ut herfra, og dermed får jeg aldri gjennomført noe, og jeg innser hvor mislykka og dum jeg er, og jeg blir så fryktelig sinna og trist når dere forteller meg at dere har blitt mindre triste og fått et bedre liv etter at dere flytta ut, bytta skole, fikk nye venner eller skifta miljø, for uansett hvor hardt jeg prøver, havner jeg alltid tilbake hit igjen, til dette fangehullet.

Mitt neste og kanskje siste forsøk er å flytte til Australia. Om jeg ikke finner et bedre liv der, ser jeg ingen andre løsninger enn å fordufte. Selv oppturene klarer ikke å holde meg i live, for nå har de begynt å bli så slitsomme. Det blir utrolig kaotisk og rotete i huet mitt, og det legger seg bare til ro for å gi meg plass til å innse hvor utrolig tragisk oppførselen min er og for å gni det inn at jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. Jeg våkner liksom til, og da står jeg blant ruiner og kruttrøyk og krigsstøv, omringa av skadde og sårede. 2014 starter med "hvis det ikke ordner seg innen den neste timen, hiver jeg i meg giften og dør" og fortsetter med at jeg henger rundt halsen til en som snurrer meg rundt og rundt og rundt og sier godt nyttår og klemmer meg hardt tilbake, og når han setter meg ned på bakken igjen, må han fortsette å holde rundt meg sånn at jeg ikke detter i bakken. "Gikk det bra? Godt nyttår! Gikk det bra? Godt nyttår! Gikk det bra?"

Ja, det gikk bra. Godt nyttår!