På flyplassen i byen jeg forlot, og som på et vis også forlot meg, får jeg en gnagende følelse av at jeg har gjort noe fryktelig galt. Kanskje er det ikke sånn at jeg er lykkelig i Oslo likevel. Kanskje har jeg glemt hvor mørkt det er mellom slagene, på t-banen, på pauserommet i lunsjen, på soverommet hvor jeg drukner i tomme ølbokser og kebabrester. Jeg forteller vennene mine om morgener på treningsstudio, om kunder som klemmer, om kunder som kjefter, om kvelder i Oslos gater, og det er nesten så jeg tror på det selv. Jeg har lurt meg selv trill rundt. Det er først nå, ved gate G101, at jeg for n-te gang innser at jeg fortsatt ikke hører til noe sted.

våkner til tre tapte anrop og en beskjed på svareren fra skiftleder: «du skulle egentlig vært på jobb nå. ta kontakt så fort som mulig.» jeg ringer ham opp igjen og sier: «hæ hvem er det som har satt meg opp uten å ha fortalt meg det nå», etterfulgt av: «greit da, jeg kan komme om en time.» jeg ordner meg lynraskt på badet, rekker ikke å se på kroppen min i speilet eller å veie meg, men i dusjen unner jeg meg selv to ekstra minutter med glovarmt vann nedover nakken. det er fortsatt tungt i dag, det kjenner jeg allerede på t-banen. i øyekroken samler det seg tragisk nok en liten tåre. jeg tørker den bort og går og kjøper tyggis, jeg speedrøyker utafor narvesen og sparker i snøen, jeg peser opp trappene og uffer meg mens jeg skifter. i butikken er det stille. skiftleder takker for at jeg kunne komme. han er i et usedvanlig godt humør i dag. de neste fire timene går så sakte at jeg er villig til å gå ned på lageret for å lete etter en tykkelseshøvel for en kunde på alnabru. det er så stille der nede, så stille at jeg må snakke med meg selv for å ikke miste forstanden. fantasien begynner å løpe løpsk. det hadde vært en dårlig idé å ta med seg en kunde ned hit, for her er det ingen som kan se hva som foregår. jeg kunne blitt drept og partert og plassert blant julevarene, og da hadde vel ingen oppdaga det før i desember. man kan også fise så mye man vil her nede, men det er så dårlig ventilert at lukta sikkert aldri hadde forsvunnet, og vi kan jo ikke selge tykkelseshøvler som lukter fis. etter hvert stempler jeg ut. på vei ut døra spør jeg sjefen om hvorfor jeg var satt opp på skjema i dag, han svarer at det har blitt gjort en feil og at han beklager. jeg nevner også at jeg skal reise bort 13.-20. mars, og det er da det faktisk går opp for meg at jeg skal sette meg på det flyet igjen, at jeg skal ta den jævlige flyturen helt til usa og føle meg jetlagged og ødelagt i sikkert to uker til sammen. nei, det er ingen vits i å angre nå. en kollega er også ferdig for dagen og på vei ut. han er sint på sjefen, viser det med hele trynet. jeg hvisker: «det går bra.» han ser ikke på meg, så jeg sier, litt høyere denne gangen, at «enten så går det bra eller så går det over.» på jernbanetorget kommer to forskjellige menn bort til meg, dene ene spør om en sigg, den andre spør om jeg kan fortelle ham åssen han kommer seg til grünerløkka. jeg sier ja med butikkstemmen min til begge. det kjennes ut som jeg er på jobb tjuefire timer i døgnet. når jeg kommer hjem, er det fortsatt lyst ute. jeg har ikke vært ordentlig full på to uker.

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 

kan hende det er brusinga fra ølen som gjør det vanskelig å tenke, men jeg tenker altså som så at jeg både er skyldig og uskyldig i denne saken, kanskje til og med i alle saker som har vært og alle saker som kommer til å være. det eneste jeg kan gjøre nå er å passe på at tida ikke glipper mellom fingrene mine før jeg har rukket å drikke den opp. det kan jo egentlig ikke bli så ille som man ser for seg. det blir sjeldent flom av et lite regnskur. i de fleste tilfeller blir det tvert imot intenst solskinn.