å starte kafé sammen

jeg husker tilbake til da det var klart at jeg tenkte i comic sans. det var på bussen fra fredrikstad eller sarpsborg, vi snakka om å gjøre en forskjell, om å strebe etter suksess, om å starte kafé i oslo sentrum. vi, eller så var det bare jeg, saumfarte finn.no etter ledige lokaler, av og til tar jeg meg selv i å fortsatt gjøre det, og sendte ut e-poster til potensielle samarbeidspartnere og medhjelpere, men da sommerferien tok slutt og jeg begynte i andreklasse,

jeg har jo en slags underliggende frykt i alt jeg gjør ettersom jeg konstant blir påmint om at jeg bare har det i kjeften. "det ble ikke noe av" er som et slag i trynet, og jeg veit at hvis jeg ikke jobber med det snart, risikerer jeg å bli en sånn som velger å ikke prøve å gjøre noe i det hele tatt i frykt for at det ja dere skjønner tegninga.

How Long to Nap

(saabyes) sirkus i bokform

s. 122
- Hvorfor drikker du så mye i det hele tatt? spurte jeg.
- For å få tiden til å gå fortere.
- Går den fortere når du drikker?
- Og det er det jeg ikke forstår, skjønner du. Jeg gruer meg til døden og drikker for å få tiden til å gå fortere. Kan du fatte og begripe det?

☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁

s. 166
Jeg vet ikke akkurat hvorfor, men det fylte meg altså med en umåtelig og uutgrunnelig angst. Hjertet mitt kunne høres over minst hele Oslo 2. Bare mor hørte det ikke. Mor var døv i dag. Men det var ikke bildet i seg selv jeg var redd for. Det var tiden. Denne vissheten om at alt hele tiden var forbi fikk hendene mine også til å skjelve, hjertet og hendene skalv om kapp, for i denne enkle innsikt, at alt var tilmålt, at hjertet hadde et visst antall slag å slå og hendene mine et visst antall å gjøre, lå også dødens latter og døden ler som kjent sist.

☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁☁

s. 178
Jeg ville høre hva som skjedde. Jeg fikk ikke fred før jeg hørte hva som skjedde. Jeg prøvde å forestille meg det. Jeg fant på ting, men jeg fikk ikke fred, det gjorde meg bare enda mer urolig, utålmodig, jo mer jeg forestilte meg, desto mer ville jeg vite. Hadde hun falt ned i manesjen og ødelagt seg? Hadde hun mistet noen og klarte ikke å komme over det? Jeg sov ikke om nettene. Og bandasjene rundt håndleddene hennes, hva med dem, hadde hun forsøkt å skjære seg selv i stykker for å se om blodet fremdeles fløt?

fint:

vier all tida mi til å gre håret og declutte livet mitt. om jeg bare ikke hadde vært blakk, hadde det kanskje passet seg å si at jeg har livsglede opp til halsen. men det er litt bittert at det viser seg å være betydelig enklere å få orden på livet enn tidligere antatt. å se tilbake på hvor mye tid jeg brukte på å ligge og visne demper noenlunde seiersgleden, men jeg biter tenna sammen, ser lyst på tilværelsen og pusher through. jeg tror jeg har bekjempet modalverbene en gang for alle.

Gratulerer med dagen!

Det minner meg om den morgenen i mai da jeg var på overnatting med noen venninner og vi starta dagen med å henge ut av vinduet og kjefte på korpset som marsjerte forbi. Det var da Sitting Bull var verdens beste is og hver solfylte dag ble tilbragt ved vannet. Det var å kaste oss på syklene og ringe alle vi kjente, "hei, vil du bli med på Fastland?" eller bare "blir du med ut?", og jeg fikk alltid sitte på med noen, jeg sykla nesten aldri selv. Jeg syns det var bedre sånn. Til og med da jeg flytta hit, regna jeg med at uansett hvem de nye vennene mine kom til å bli, fikk jeg lov til å sitte på. Det er aldri luft i sykkeldekka mine.

Men i dag er jeg alene med et hull i brystet fra da jeg hulka ned i puta i går. Det har visst blitt til en rutine, sånn når jeg skal på fest, at jeg får angst i forkant, pykiske sperrer underveis og så, hvis kvelden var bra, mild depresjon når jeg kommer hjem. Men jeg har det jo så fint, jeg har det jo så flott. Jeg ender kvelden i omfavnelse, omringet av mjuke stemmer som snakker om det som er viktig, og det er så fint. I can push through det vonde, liksom. Det er mitt nye livsmotto; push through. Og er det ikke alltid verdt det? Er det ikke best for alle sammen at man ikke ligger for lenge i sørpen eller ikke lar seg skremme av psykiske barrierer? Blir man ikke et bedre eller sterkere menneske, kanskje?

Nå er klokka elleve, da må jeg henge opp flagget og spise frokost. Og så må jeg dra til Nesodden og forsvinne litt, for akkurat nå klarer jeg ikke å tenke helt klart. Håper dere har en fin dag, dere. Gratulerer med dagen!

Åssen holde det gående

Dette innlegget er hovedsaklig skrevet for min egen del sånn at jeg har alle verktøyene mine samla på ett sted.

Tanken som herjer mest i huet mitt i disse dager er den om hvor langt jeg er unna generell studiekompetanse. Den har sugd ut all motivasjonen jeg opparbeidet meg da jeg begynte på medisinene mine igjen og bestemte meg for å endelig ta i mot hjelp i form av kognitiv terapi, mindfulness og omfattende selvhjelp. Jeg lånte Lykkeprosjektet og kjøpte Mindfulness i hverdagen, øvde på å erkjenne ubehaget fremfor å skyve vekk vonde følelser, og bestemte meg for å gjøre alt som skal til for å fullføre skolen med godkjent vitnemål og bra karakterer.

Etter hvert dabbet troen på at det kommer til å ordne seg av, og plutselig visste jeg ikke åssen jeg skulle holde det gående. Jeg hadde hverken inspirasjonen eller lysten til å prøve å oppfylle drømmene mine. Skrive bok? Bli filmprodusent? Flytte til Australia? Bli frisk, vellykka og tilfreds? Uoppnåelig.

Det har ikke vært lett, men nå har jeg endelig klart å snu det. Jeg har bestemt meg for å fortsette å kjempe, sparke, streve og leve. Jeg sa: det er på en måte en bra ting at jeg sliter, for når jeg om noen år er gjest på et talkshow og blir spurt om hvor vanskelig veien til suksess har vært, kan jeg svare at den har vært jævlig vanskelig, men at jeg aldri ga opp.

For å bygge meg selv opp igjen, har jeg googla i hytt og pine. "How to get my life back on track", "What to do if you don't feel inspired", "How to fight depression and anxiety", "Ways to feel more alive". Jeg har lest og lest og scrolla og scrolla, og selv om det egentlig ikke føles ut som jeg har blitt noe klokere, har jeg i alle fall en grunnmur å gå ut ifra:

Hjelpemidler:

• Filmer ("how to get my life back on track") 

• Bøker ("Books to read when you want your life back on track")
• Verktøy på Pinterest ("The Help")
• Sanger (foreløpig har jeg ikke en spilleliste å dele, så jeg tar gjerne imot forslag til motiverende sanger)

1. Akseptere situasjonen

Startskuddet er å slutte å fortrenge at jeg ikke er helt på toppen av verden akkurat nå. Når jeg innrømmer dette, er det mye lettere å søke og ta imot hjelp. Det kan til og med være nyttig å forsone seg med at det ikke er alt man klarer å fikse alene og at det derfor kan det være nødvendig å legge seg inn på psykehuset.

2. Bli kvitt negativitet
Noen mennesker er rett og slett ikke sunne for hjernen å omgås med, og derfor er det viktig å ta litt avstand fra dem. Dette syns jeg er ekstremt vanskelig fordi jeg får så dårlig samvittighet, men det hjelper å tenke at de hadde forstått om de visste hvor mye skade jeg føler at de forårsaker. I tillegg er negative tanker noe jeg må kvitte seg med, noe disse sidene tar for seg: How to stop negative thinking in 7 simple steps og Mer positive tanker, NÅ!

3. Planlegg mål og belønninger
På institusjonen jeg var innlagt på i 2012, prøvde de å hjelpe meg med å overkomme problemene jeg har med å kjøre buss ved å love meg en belønning hvis jeg klarte det. På det tidspunktet syns jeg det var tåpelig, og derfor fullførte jeg ikke, men nå innser jeg at jeg ser på belønninger som en sterk drivkraft. Så derfor bruker jeg søndag kveld på å skrive opp målene jeg har for hver dag den kommende uka, og åssen belønninger jeg skal gi meg selv om jeg fullfører dem. Tirsdagen min ser for eksempel sånn her ut:

Mål:

• Bli ferdig med noe
• Spise fire måltider og ett mellommåltid
• Dra på quizkveld
• Bestemme meg for hvilke fag jeg skal konsentrere meg om ut skoleåret
• Pitche TV-serie eller skrive et manus
• Lære åssen man heimfester dialekter

Belønning:

• 90 minutter Sims ELLER en koke bok, for eksempel Kjøttfrie dager

4. Vær tidlig ute

Møt opp tidlig, ikke vent til deadline, gjør det du skal gjøre så tidlig som mulig på dagen, legg deg 30 min tidligere, ta heller en tidligere buss/t-bane/trikk/tog enn å løpe til stasjonen fordi du har rota bort tida. Det kan vise seg at dette funker mot sin hensikt, og da er det bare å prøve å slutte å se på klokka og heller gjøre det jeg skal gjøre eller dra dit jeg skal dra når jeg er klar.

5. Vær sunn

Variert og sunt kosthold kombinert med regelmessig fysisk aktivitet er noe de aller fleste fagfolk i psykiatrien foreslår. Dette er mitt svakeste punkt, og uansett hvor hardt jeg prøver, finner jeg alltid veien tilbake til ett måltid hver dag og altfor mange timer i senga. Men det skal snu! Målet er å spise fire måltider hver dag pluss ett mellommåltid etter skolen. Planen er å ta imot russefrokosttilbudet på skolen, ta med lunsj på skolen, handle massemasse mat på mandager og love meg selv dessert hvis jeg spiser ordentlig middag. (Jeg må dessuten gå opp i vekt, og denne matplanen kan kanskje være til hjelp.)

6. Gjør noe for første gang noen sinne eller på veldig lenge hver dag, uke, måned

• kjøp blomster, enten til deg selv, en venn, en slektning eller en fremmed
• prøv deg på origami
• gå deg vill og finn veien tilbake
• kjør trikken til endestasjonen og tilbake igjen
• tegn en tegneserie
• begynn å skrive én-setnings-dagbok
• velg en bok i blinde på biblioteket og lån den
• ta en Yes Man og si ja til alt en hel time, dag, uke, måned
• dra på telttur alene
• uttrykk deg med fingermaling
• skriv et brev til noen med ord og bokstaver du har klipt ut fra aviser og magasiner
• lukk øynene og sitt fullstendig i ro i ett minutt (hva tenkte du på i løpet av det minuttet?)

7. Velg dokumentarer eller lærerike TV-serier

Jeg kan ikke forklare hvorfor, men noen ganger føler jeg meg bedre av å se på QI, Brille og dokumentarer fremfor fiksjonsfilmer og sånt. Noen ganger, uten at jeg veit helt hvorfor, hjelper det også å se på for eksempel Jonathan Creek istedenfor Castle. Om konsentrasjonsnivået mitt hadde vært på topp, hadde jeg også prøvd meg på sakprosa fremfor skjønnlitteratur. 

8. Ta pauser

Under hypomaniske perioder er det nesten så jeg ikke er i stand til å ta pauser. Under de depressive periodene tar jeg derimot endeløse og altfor mange pauser. Jeg veit ikke hvor ofte man burde ta pauser (noen sier hvert 50. minutt, andre sier hver 90.), men det er i alle fall viktig å ta et steg tilbake for å klarne tankene og se arbeidet ditt med nye øyne. Hvis du ikke er som meg, som ikke klarer å begrense lurer til under 2 timer, kan det også hjelpe å ta seg en lur i løpet av dagen. Problemet er at det ikke er så lett å vite hvor lenge man skal sove for å ikke ødelegge døgnrytmen, men da hjelper det kanskje å ta en titt på Alternative sleep cycles som tar for seg sju ulike søvnsykluser.

9. Skriv det ned

Uansett om det er tankerot, idéer eller gode setninger, er det noen ganger distraherende å la det surre rundt i huet for lenge. Derfor har jeg alltid med meg en penn og en liten notisbok i lomma/sekken/veska så jeg får skrevet det ned hvis jeg for eksempel ikke får sove eller trenger arbeidsro. På eksamen eller tentamen er dette essensielt, ellers blir jeg så stressa at det kjennes ut som jeg kommer til å miste synet hvis jeg ikke kommer meg hjem så fort som mulig.

Å halte i Oslo sentrum

Høyrefoten min er ubrukelig. Jeg mista en hermetikkboks på den da jeg peste over gryta i håp om å ende opp med noe som i alle fall skulle ligne på korma, og nå halter jeg i Oslo sentrum med en sur mine og null batteri på mobilen. Det er kveld, men fortsatt trangt i gatene og litt sol på himmelen, nok til at det ikke ser rart ut at jeg har på solbriller for å dempe angsten. Mon tro om brilleglassene er mørke nok til å skjule at jeg stirrer like mye på dem som jeg føler at de stirrer på meg. Når ingen av oss viker med blikket først, fortsetter jeg å peke ansiktet mitt deres vei mens jeg studerer bygningene bak dem, liksom for å jukse meg til seier, og joda, plutselig gir de opp og snur seg unna.

En ujevnhet i asfalten støter borti den blåsvarte tåa mi, og så slipper jeg ut et halvveis innstengt klynk. Den intense smerten sprer seg oppover leggen, sniker seg rundt og rundt låret og treffer til slutt ryggmargen som forteller resten av kroppen at dette gjør vondt!! Og jeg sier jada jada, du trenger ikke å overdrive, men på utsida henger jeg over meg selv og hiver etter pusten og pælmer never med luft i bakken, og så halter jeg videre, for uansett hvor vondt det gjør, slutter ikke angsten å påpeke høylytt at folk har begynt å stirre ("de har faktisk stelt seg i en ring rundt deg for å få med seg hvor rar du er, de tror du faker smerten, de ser hvor oppmerksomhetssyk du er").

Lufta jeg puster inn er litt tettere nå, noen må ha skrudd opp temperaturen. Jeg setter opp farten, tror jeg halter 10 km/t, og så står jeg utafor ringeklokka til sanglæreren og støtter meg inntil veggen for å ikke miste balansen. Det hamrer og dunker i tåa, ingen svarer på det første ring-et. Jeg tar tak i dørhåndtaket og river og rister, ringer på igjen, river og rister litt til.

Plutselig skifter et eller annet. Eller så skiftet det for lenge sida uten at jeg la merke til det, men nå legger jeg merke til det, og det er nesten så jeg huker tak i en tilfeldig forbipasserende av ren ekstase.

- Hører du det? hadde jeg sagt til ham eller henne, og han eller hun hadde svart:
- Nei, hva da? og jeg, med vidåpne øyne og et stramt grep rundt jakkeermet hans eller hennes, hadde sagt:
- Det er stille.

På t-banen hjem prøver jeg å skrive åssen smerte kan bekjempe tankekjøret på mobilen, prøver å sortere følelsene som endelig har fått plass til å bre seg ut, men ekstasen har ikke gitt seg, det kribler liksom i fingrene. Jeg ender opp med å skrive åssen de tror de har kontrollen når det er jeg som bestemmer og ÅØÆZYXWVUTSRQPONMLKJIHGFEDCBA om og om igjen helt til det sitter/helt til jeg må av.

Linje 2 til Avløs

Fra her jeg sitter på t-banen og ser ut av vinduet, ser menneskene ut som miniatyrversjoner av seg selv, og jeg tenker at hvis dette hadde vært en bok eller film eller et dikt, hadde det betydd (i alle fall sånn jeg tolker det) at karakteren min føler seg større enn dem eller mer verdt eller noe sånt. Det er jo litt rart, for bak solbrillene griner jeg lydløst og prøver å svelge bort følelsen av at alle stirrer og ler og roper etter meg, ja, roper. Og det hjelper ikke at hver eneste radiokanal har bestemt seg for å spille triste ballader eller at det kjennes ut som magefettet mitt trenger sitt eget sete eller at jeg har begynt å bli like kvalm som jeg blir engstelig eller at jeg ikke engang klarer å si alfabetet baklengs i dag.