Jeg har så mye på hjertet at jeg ligger på baderomsgulvet og blør ord ut av munnen. Når jeg setter meg ned for å skrive om Hedda, om meg selv, om kulissene som holder på rakne, blir jeg ordknapp, jeg famler etter fraser og mistenker at jeg har skrevet meg syk, men på baderomsgulvet kan jeg greie ut, gjøre rede for, definere, beskrive. Til og med når jeg løper ned trappene hos psykologen, etter å ha prata om meg selv i en time, vil jeg ikke annet enn å ta første bussen hjem og legge meg på baderomsgulvet og si det som det egentlig er.

Etter hvert, dagen før jeg skal fly nordover, oppdager jeg at det er visdomstanna som blør. Naboene borrer i bakken, det rister i veggene, det er ingen fred å få, selv ikke på badet med døra lukket og låst. Neste uke begynner jeg i ny jobb. Jeg har drømt meg inn i en verden hvor det ikke er jeg som må forholde meg til alt dette. Jeg skulle ønske jeg bare kunne si det som det egentlig er.