På flyplassen i byen jeg forlot, og som på et vis også forlot meg, får jeg en gnagende følelse av at jeg har gjort noe fryktelig galt. Kanskje er det ikke sånn at jeg er lykkelig i Oslo likevel. Kanskje har jeg glemt hvor mørkt det er mellom slagene, på t-banen, på pauserommet i lunsjen, på soverommet hvor jeg drukner i tomme ølbokser og kebabrester. Jeg forteller vennene mine om morgener på treningsstudio, om kunder som klemmer, om kunder som kjefter, om kvelder i Oslos gater, og det er nesten så jeg tror på det selv. Jeg har lurt meg selv trill rundt. Det er først nå, ved gate G101, at jeg for n-te gang innser at jeg fortsatt ikke hører til noe sted.