Uber-sjåføren ber meg høflig om å komme meg på huet og ræva ut av bilen hans, og så sitter jeg plutselig alene på fortauskanten, bøyd over meg selv, og kaster opp en tjukk, signaloransje masse mens jeg sender kleine cry for helps i form av fylletekster til den første fyren jeg finner i innboksen. Han spør meg om jeg har lyst til å elske ham, jeg svarer at han bare kan glemme det. «Du er så vanskelig noen ganger.» Jeg legger mobilen i lomma og lukker øynene, kjenner på lukta av byen min, lukta av urin, hasj og sigarettrøyk. Om fire uker reiser jeg herfra med et tungt hjerte, kanskje det tyngste, og det er en så stor tragedie at jeg må ut på fylla åtte kvelder på rad. Dette er kveld fire. 

En stakkars fyr i tidlig 30-åra som venter på bussen blir vitne til dette sørgelige synet: 21 år gammelt stankelbein, ikledd svart hettegenser stjålet fra et mentalsykehus på andre sida av Golden Gate Bridge, har ikke vært i nærheten av en dusj på sikkert en hel uke, klamrer meg til den fuktige studenttilværelsen uten å ha vært i en forelesningssal på to måneder, faller ut av en Uber rundt midnatt og setter meg på den våte fortauskanten for å kaste opp. Han nærmer seg varsomt og spør om det går bra, hjelper meg med å ringe etter en taxi, sørger for at jeg kommer meg trygt av gårde. Jeg rekker ikke engang å si ordentlig takk før vi er hjemme og jeg snubler inn døra, trygler den veldig edru romkameraten min om å betale for taxien fordi lommeboka mi har blitt lagt igjen i en eller annen bar eller bil.

Og rett før jeg sovner på sofaen, tenker jeg at det er både åpenbart, flaut og frustrerende at det var sånn jeg skulle ende opp. 8300 km hjemmefra, blakk, søvnløs, ulykkelig. Samler historier om rølpefylla som om det får meg til å føle meg litt mer levende, litt mindre begrensa. Som om det på én eller anna måte gjør at de to årene jeg har bodd her har betydd noe.

«Det var jo litt bortkasta, kanskje?» har mamma sagt de siste ukene.
«Sånn har jeg ikke råd til å tenke,» svarer jeg.