Desember

Det blåste veldig i natt. Jeg var våken til klokka seks på morgenen for å høre på at huset rista og gatelyktene trua med å falle på knærne. Av og til reiste jeg meg opp fra senga for å titte ut av vinduet og se om noe var ødelagt, men vinden klarte ikke å flytte på en minste ting. Verden var den samme.

Jeg skulle ønske jeg også var like statisk, at jeg ikke mista hele meg mens jeg lå i en dam av fordervelse i fem måneder. Hvor ofte har jeg sagt det? Hvor ofte har jeg sagt at jeg har hatt det tungt denne høsten? Altfor mange ganger, det er jeg sikker på, men det er så uvant, jeg husker ikke hva man skal gjøre når man er deprimert over lang tid lenger. Til vanlig pleier det å komme en opptur som får alle til å puste lettet ut og si "Ah, der, ja. Der er L" og slutte å være usikre på hva de skal og ikke skal si til meg de få gangene de ser meg, men jeg sitter her fortsatt, i biter, strødd utover lakenet. Om jeg bare hadde gjort noe med det den junidagen jeg ikke turte å gå ut av huset, eller den julidagen jeg satt og gråt på trappa midt på natta, eller den augustdagen jeg fucka til sjansen til å starte på nytt med en person, eller den septemberdagen jeg malte i blinde fordi tårene hopet seg opp på øyevippene, eller den oktoberdagen jeg snakka med min siste mulighet på telefonen i mens frostrøyken dansa vi vinden og forsikra meg om at det snart kom til å snø, eller den novemberdagen jeg storma ut av rommet etter å ha snakka om foreldrene mine på den måten for første gang på minst 14 måneder.

Forhåpentligvis, om jeg trår forsiktig og rir stormen etter boka, kommer jeg ikke til å møte på en desemberdag som drar meg enda lenger ned.

Desemberliste:

• får ikke sagt det ofte nok: lag på lag med klær
• kakao, klementiner og julebrus
• komme inn etter kulda, riste av seg snøen og oppdage at du har blitt rudolf når du ser deg i speilet
• ligge på sofaen foran tv-en hele dagen (i juleferien), ikledd pysj og tøfler og pledd
• se at hunden min får se snø for første gang i sitt liv
• gå opp de kiloene jeg har mista mens jeg har liggi her
• begynne å kle meg ordentlig og dusje regelmessig og ta vare på meg selv igjen
• dra på julebord og selskaper og smile og le
• skrive julekort
• se på filmene som går på tv på julaften og dra på kino for å se den nye hobbit-filmen
• prøve å skrive igjen, kanskje male også
• hvis jeg syns ting blir for tungt, kan jeg bare lese denne og føle meg litt bedre

Little Crackers: The Curious Incident of a Dog in the Daytime

"hvor lenge er man innlagt på bjerketun"

Statistikken sier at noen av dere finner bloggen min fordi dere leter etter informasjon om Bjerketun. Det er vanskelig for meg å gi deg råd når jeg ikke kjenner deg eller veit hva situasjonen din er, så hvis det er mer du lurer på angående Bjerketun, er det bare å legge igjen en anonym kommentar. Ellers kommer jeg til å følge med på oversikten over hva folk googler etter når de finner 50ma og skrive litt her og der når jeg tror jeg har nyttig info å dele.

Jeg skrev meg inn i februar, og da var den planlagte utskrivelsesdatoen en eller annen gang i juni. Den planlagte datoen pleier ikke alltid å realiseres, for når man går til samtaler og møter, blir du hele tida vurdert sånn at med én gang de eller du mener at det er på tide å skrive seg ut, kan dere bli enige om det. Om du har fylt 16 år, kan du be om utskrivelse når du vil, men da er det også gjerne du som bestemte deg for å flytte inn fra starten av. Jeg var "heldigvis" 16-17 år da jeg bodde der, så da flytta jeg ut med én gang jeg følte at det ikke var noe mer å hente der.

"hvor lenge er man innlagt på bjerketun" 

Jeg skulle som sagt være innlagt i fire måneder, men det ble til sammen ni eller ti. Noen får tidlig beskjed om at oppholdet ikke skal vare så lenge, og da kan det hende du er på vei ut igjen etter to-tre måneder. Det spørs veldig på hvorfor du skal legges inn. To av de som bodde der samtidig som meg, var der i ca. fem måneder og 1-2 år. Man kan vel si at gjennomsnittet er ett år. 

jeg er trist i natt og får bløte øyne

av å tenke for mye på alt jeg gjør fordi jeg er redd for at hver eneste handling kommer til å påvirke fremtida mi på en uhyggelig måte, og derfor står jeg stille og blir helt blank i huet fordi det er så mange scenarioer å gå gjennom samtidig som jeg veit at hvis jeg har tatt feil av antall sekunder mikroen skal varme opp pizzarestene, kan jeg bare varme den litt lenger eller vente i noen minutter på at den skal kjøle seg ned.

en e-post fra L til I (3)

Blant QI-maraton og 12+ timer søvn (under den nye, fantastiske dyna mi) i døgnet, prøver jeg å tilbringe så mye tid jeg kan i den virkelige verden istedenfor å tillate meg selv å bli frarøvet tilstedeværelsen min av automatiske tanker og fem kilo dagdrømmer. Forsøket har hittil vært delvis mislykka, men i dag, om fem timer, skal jeg gå inn i klasserommet, jeg skal sette meg ned og jeg skal tilbringe de fem timene og tretti minuttene skoledagen består av med øynene retta mot læreren. Det er en grense for hvor lenge det er fornuftig å sitte stille og skamme seg over valgene man har tatt i livet, og den har jeg overskredet for lengst. "Du er sterk"- og "Jeg er stolt av deg"-komplimentene har mista effekten, jeg har innsett at jeg har skuffa fortids-meg og gitt fremtids-meg enda et hakk i traumestokken ved å rømme til "fantasiverden" (som legen så fint kalte det), men jeg veit ikke åssen jeg skal komme over det. Å holde meg unna vennene mine i to uker (bortsett fra da jeg fikk besøk i paradis den ene gangen) har helt klart ikke vært løsningen, det har jeg heldigvis skjønt. Dessverre hjelper det ikke stort å finne ut hva som ikke funker når det ikke fører til annet enn null. Er det kanskje slik som de sier, er det kanskje sånn at jeg må takke ja til invitasjonen til bursdagsfeiringen og tilbudet om havregrøtdate?

Dag 7

"Hvis jeg sier at utskrivningsdatoen din er på mandag, tenker du at vi har gitt deg opp? At vi ikke tar deg alvorlig?"

"Selvfølgelig ikke, det er dere som veit best. (men jeg vil dø)"

Dag 2: fikk sove så lenge jeg ville, men våkna 8

• fikk sove så lenge jeg ville, men våkna 8
• malte, tegna, skreiv
• tok endelig en tur ut (det er utrolig fint her)
• pasta og laks til middag
• ny kontaktperson (men husker ikke hva hun heter)
• snakka med G, og hun er veldig hyggelig, men jeg klarer ikke å konsentrere meg når hun snakker, for hun snakker så lenge og om så mye
• har planer om å sette meg i stua i morgen og lese boka mi der
• irriterer meg over mangelen på klær
• gleder meg til permisjon

man dævver ikke av å gå inn i klasserommet

men det er fortsatt livsfarlig

Lam fra livet (og ned)

Jeg hører biler som suser forbi huset fra utsiden, et sted jeg ikke har vært på flere dager, og innser at den vonde lukta ikke kommer fra noe annet enn kroppen som har liggi nedgravd i dyner og puter og tepper og bamser flere dager i strekk. Jeg reiser meg klønete opp fra senga for å åpne vinduet og slippe frisk, ny luft inn i rommet, men i prosessen får jeg øye på kroppen i speilet, den er i bevegelse og har på én eller anna måte fått hodet mitt plassert på toppen, og jeg får umiddelbart panikk og synker ned i madrassen og lurer på åssen ting ble som det ble, åssen jeg havna her.

Tasser nedover gangen i tøfler og morgenkåpe, det første klesplagget kroppen min har bært siden kræsjlandingen, i retning inngangsdøra. Skrittene er tunge og lufta er seig, men jeg har bestemt meg for å være modig sånn at jeg kan være stolt av meg selv sånn at jeg kan heve brystkassa sånn at folk ser at jeg ikke er redd sånn at jeg kanskje kan slutte å være redd sånn at jeg kan få tilbake livet mitt igjen (hvem skulle trodd at det var livet jeg kom til å streve etter til slutt?).

Men lufta (og virkeligheten) slår meg hardt i ansiktet. Det er tomt for folk på fortauene, og istedenfor å være letta over at ingen er vitne til den tragiske personen som snubla ut av døra med et ansikt som indikerer at livet snart er over, vokser følelsen inni meg, den følelsen som har invadert hver eneste krok i kroppen min, og får meg til å tro at alle visste at dette kom til å skje i dag, at i dag var dagen de ikke kunne gå ut av husene sine i frykt for å krepere av skam av synet på dette tåpelige mennesket og at det er derfor de later som at jeg er det siste mennesket i hele verden, og jeg føler meg så ensom og alene og håpløs og død. Jeg vurderer å gå inn igjen, inn i huset og opp i tårnet, men postkassa er bare ti skritt unna (om jeg hopper, er det bare fem). Jeg er ti skritt unna et fremskritt.

Ser de på meg gjennom persiennene? Har de gjemt seg rundt hjørnet? Bruker jeg kroppen min riktig nå? Ler de av hvor grusom jeg ser ut? Snakker de om hvor mye de skammer seg? Er det sinnsykt av meg å være her? Har de lagt merke til hvor mye jeg sliter? Veit de om hjernen min? Har noen fortalt dem om meg? Kommer de til å snakke om dette i lang tid fremover?

Akkurat i det øyeblikket jeg tar det siste skrittet og legger fingrene mine på postkassa, strømmer menneskene ut på gatene igjen. Folk går tur med hundene sine, jeg hører høyhælte sko som klakker på asfalten, andpustne gutter som må rekke bussen, høy musikk fra ødelagte hodetelefoner, sirener, fugler, barnelatter, gressklippere. Verden våkner til live igjen, og jeg lever fortsatt. Jeg fisker ut et brev adressert til meg og beveger meg uten problemer bort til døra igjen, lukker den forsiktig bak meg og setter i gang med middagen og støvesuger og åpner verandadøra og pusser tenna og rydder opp i livet mitt med et bredt smil og en dråpe håp, ti kilo lettere, endelig fri.

Å fylle 18

Lyvia Aylward-Davies

I tre år har jeg sett for meg at jeg på min 18-årsdag skulle drepe meg selv, at livets siste sjanse til å imponere meg ville være de 31. juli 2013, men jeg kom levende ut fra det. Reaksjonen min var ren frustrasjon, jeg måtte gjøre hjernen min vant med livet etter 18-årsdagen min og tilpasse meg situasjonen. Nå har jeg en fremtid, den kommer sikkert til å vare lenge, og jeg må tenke på hva jeg skal gi folk i julegave de neste årene, jeg må tenke på russetid, utdanning, bosted, inntekt, utgifter og bli kjent med nye, voksne mennesker. Jeg må lære meg åssen man snakker med mennesker bak disken, kassa og på andre sida av telefonlinja, og så må jeg huske at jeg ikke trenger å lyve om alderen min lenger.

hva vil dere at vi skal gjøre (en e-post fra L til I)

dette er nok første (og forhåpentligvis siste?) gangen jeg skriver mail til deg mens jeg er opprørt og sårbar og har røde, hovne øyne, og det er ganske ubehagelig og vanskelig, men jeg tenkte at jeg ikke burde la deg vente så lenge med å få svar, spesielt når jeg har lest mailen din omtrent hver eneste dag fordi jeg er redd for å glemme hva jeg vil skrive tilbake og likevel ikke har prøvd å sette sammen ordene mine. heldigvis funka det; alt ligger fortsatt forrest i hjernen. velformulert og strukturert blir det nok ikke, men jeg skal prøve å skrive mye og langt som jeg orker sånn at du har mye å bryne deg på mens jeg, dramatiske meg i anmarsj, graver meg ned og lukker øynene en stund, la smulene strø seg som de vil og heller vente til jeg er klar til å reise meg opp igjen istedenfor å streve med dette tullet i ett kjør.

Ugress

Det nye huset har blitt invadert av menn i bar overkropp som svetter og lener seg tilbake med kaffekoppen og snakker om været og oi så varnt det er og kanskje je skar dra på fisketur med a Kari, og på verandaen sitter jeg i skyggen, leker med hunden, lurer på hva jeg skal klippe gresset med når vi ikke har gressklipper. Saks? Pinsett? Jeg prøver også å finne ut om dette er et bra eller dårlig tidspunkt å dø.

Tikk takk

I oktober satte jeg inn en ny filmrull i det rosa fiskeøyekameraet, nå er det mai med eksamen, nasjonaldag, russetid og hele pakka, og rullen ligger der fortsatt og venter ufrivillig på å fange øyeblikkene vi ikke bør eller tør å snakke om, øyeblikkene som definerer oss nå-nå og som beviser at det er noe inni oss likevel, både i huet og bak ribbeina. (Gir dette mening?) Jeg klarer ikke å se verden (klarer du?), og om jeg hadde sett den, hadde jeg, om jeg kjenner meg selv, tatt på meg solbrillene og gått, og så, etter kanskje tre år, hadde jeg tatt dem av meg igjen og sett meg tilbake, lurt på hva i helvete var det jeg tenkte, alt lå jo foran meg med horisont og soloppgang og halve kongedømmet, og det kunne vært mitt, jeg kunne stått på pallen ved siden av Askeladden og spist meg rik på prinsesse.

Jeg leser det jeg har skrevet, tar en sipp fra tekoppen og lener meg tilbake, tenker tilbake til det øyeblikket på mellomtrinnet da jeg var på vei hjem etter skolen og plutselig kjente at alt løste seg inni meg. Jonas Brothers, av alle ting, lå på øra og husene og trærne rundt meg var akkurat som de pleide å være, men hjernen min var plutselig i en annen farge. Kanskje flere forskjellige til og med. Regnbue?

Jonas Brothers forsvant etter hvert og hjernen ble hjernefarge igjen. Jeg gikk gjennom så mye dritt at jeg stelte meg på senga midt på natta og kasta meg ned på gulvet fordi jeg ville brekke alle beina i kroppen, for kanskje det ville overdøve hva enn som hadde tatt tak i meg? Noen klager over at de var helt numne og gjorde alt for å prøve å føle noe igjen, men jeg veit ikke helt hva som er verst: å ikke føle noe eller å føle for mye. 

Men nå er de tilbake igjen, så da er det kanskje håp?

Når skal du hente passet ditt? spør mamma. Ja, når? Når skal jeg hente denne nye meg-en og glemme den gamle som gikk ut på dato for tre dagen siden? Den nye skal vare i 10 år, sier de, og mamma lurer på om det går an å få en som varer lenger, men det er visst maks-en. Jeg kommer altså til å leve i 10 år til i følge politiet, og det kan... ja, det kan jeg faktisk leve med. Om 10 år er jeg 27, det er nesten 30.

30 år skal jeg ikke bli.

Budapest 18/190513

"Nå føler jeg at jeg bare... er."

en e-post fra L til I

sendt 20. januar kl 06:45 

ja, hallo

hører på radioen og teller til ti. dette er natt nummer fjorten uten søvn eller ro i huet, natt nummer fjorten hvor jeg ligger i borgen med dataen og mobilen og bøker og headset strødd rundt meg, og det er nøyaktig tretten dager siden jeg ikke var sinna.

siden forrige mailen jeg skreiv, har jeg, for første gang på flere år, vært livredd for helsa mi, brukt åtte timer i mørket i et bittelite møterom, hatt utallige sinneutbrudd (etterfulgt av veldig pinlige konfrontasjoner) og unngått sosiale medier i frykt for å møte på enda flere som skal fortelle meg hvor mye jeg ødelegger meg selv ("du må jo spise" "har du slutta å sove igjen?" "ikke jobb for hardt, da" "går det bra?"). i disse dager har det blitt mye enklere å komme unna med det enkle "jada"-svaret ansikt til ansikt enn over internett (folk overanalyserer jo tegnsettinga og holder på å ringe ambulansen om du ikke bruker smilefjes eller store forbokstaver), og hva er det folk egentlig forventer at vi skal svare? årets forventningsfulle jeger er lærer S, han klarer på én eller anna måte å alltid finne meg når jeg tar en omvei eller er for sein til timen, og når han har fått tak i meg, må han absolutt (1) kalle meg L og (2) spørre om det går bra med meg med en sånn myk, forståelsesfull stemme. det gjør meg kvalm. han ser meg rett inn i øynene altfor lenge når han står der oppe og stammer seg gjennom de nesten-forståelige setningene sine som ingen lærer noe av, han skal alltid ha "to ord med deg, L" for å snakke om min "særegne situasjon", og når han står der og venter på et svar, prøver jeg å se inn i øynene hans og, du veit, se om det er noe inni det huet. hittil har jeg ikke sett en dritt og konkludert med at han bare er en av disse lærerne som tror at han kan være den personen man nevner når man sitter på et talkshow i framtida og verten spør "hvem var det som hjalp deg gjennom den vanskelige tida du gikk gjennom som ung?".

Perfektum vs Futurum

En liten stund så det ut til at jeg kom til å slippe unna de "heh, ja, jeg skal, eh, til, eh, legen"-samtalene, men så kom det frem en fyr fra hjørnet som var på vei mot meg, og jeg var på vei mot ham, og i hodet mitt forberedte jeg en tale jeg skulle holde, men i hodet hans skjedde det helt sikkert ikke noe lignende, så i siste øyeblikket før det er naturlig å si hei, sletta jeg talen fra harddisken og gikk for en standard og enkel "ja, jeg drar hjem nå, gidder du å si ifra til læreren?". Svak. "Skal jeg si at du følte deg dårlig?" "Ja, (indre slåsskamp for å ikke bryte sammen) takk."

Jeg tassa videre med hodet senket og lurte på om det var så tydelig at sjela mi brista, at tankene mine var et sted de ikke burde være. Holdt på å grine av å lengte etter en dyne å grine under da jeg peip meg inn på bussen og satte meg på den faste plassen - andre halvdel, venstre side, rad nummer to - selv om jeg visste at trygghet bare var én busstur unna.

Men i løpet av de tretten minuttene det tar å kjøre innom ni-ti stopp, klarte jeg å grave frem alle de nedtrykte tankene jeg skøyv unna da han døde og hun hadde det tøft igjen, og trangen etter å være i det øyeblikket mellom eksamensstress og skolefri gnagde i fingrene og huet og hele brystet, herregud, tenk om jeg har brystkreft, men så skifta jeg fokus da bussen svingte til høyre i rundkjøringa og kom til å tenke på at det bare er sju måneder til jeg fyller 18 og åtte måneder til hun fyller 16.

Da skal vi reise landet, jorda og kanskje verdensrommet rundt og jakte på den derre livslykken alle snakker om, og vi skal ha med kniver og gafler og tallerkner og sugerør, for jeg har hørt av ansatte og innsatte og han bøssebæreren foran slottet at, "jeg kødder ikke, det er nesten så lykken legger seg på tunga og smaker så godt at det kjennes ut som det ikke fins noe mer enn det, og akkurat i det øyeblikket er det helt og holdent 100% perfekt."