hva vil dere at vi skal gjøre (en e-post fra L til I)

dette er nok første (og forhåpentligvis siste?) gangen jeg skriver mail til deg mens jeg er opprørt og sårbar og har røde, hovne øyne, og det er ganske ubehagelig og vanskelig, men jeg tenkte at jeg ikke burde la deg vente så lenge med å få svar, spesielt når jeg har lest mailen din omtrent hver eneste dag fordi jeg er redd for å glemme hva jeg vil skrive tilbake og likevel ikke har prøvd å sette sammen ordene mine. heldigvis funka det; alt ligger fortsatt forrest i hjernen. velformulert og strukturert blir det nok ikke, men jeg skal prøve å skrive mye og langt som jeg orker sånn at du har mye å bryne deg på mens jeg, dramatiske meg i anmarsj, graver meg ned og lukker øynene en stund, la smulene strø seg som de vil og heller vente til jeg er klar til å reise meg opp igjen istedenfor å streve med dette tullet i ett kjør.