Jeg har så mye på hjertet at jeg ligger på baderomsgulvet og blør ord ut av munnen. Når jeg setter meg ned for å skrive om Hedda, om meg selv, om kulissene som holder på rakne, blir jeg ordknapp, jeg famler etter fraser og mistenker at jeg har skrevet meg syk, men på baderomsgulvet kan jeg greie ut, gjøre rede for, definere, beskrive. Til og med når jeg løper ned trappene hos psykologen, etter å ha prata om meg selv i en time, vil jeg ikke annet enn å ta første bussen hjem og legge meg på baderomsgulvet og si det som det egentlig er.

Etter hvert, dagen før jeg skal fly nordover, oppdager jeg at det er visdomstanna som blør. Naboene borrer i bakken, det rister i veggene, det er ingen fred å få, selv ikke på badet med døra lukket og låst. Neste uke begynner jeg i ny jobb. Jeg har drømt meg inn i en verden hvor det ikke er jeg som må forholde meg til alt dette. Jeg skulle ønske jeg bare kunne si det som det egentlig er.

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼

b

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼

2.0

Psykologen min sier at jeg er en helt anna person enn den jeg var for to år sida, at jeg snakker annerledes, tenker annerledes, har tatt en helomvending i måten jeg oppfatter verden på, er blitt mindre rigid og mer reflektert, kanskje til og med moden, og jeg er, på den mest ydmyke måten jeg klarer, egentlig helt enig med henne. Jeg skylder på at det gjorde noe med meg å føle meg så alene blant snørrungene jeg bodde med, liksom at jeg innså at de oppførte seg om om de var hovedkarakteren i historien hele gjengen og at jeg dermed bestemte meg for å skjerpe meg, men innerst inne mistenker jeg at jeg rett og slett bare har vokst litt opp. Jeg nærmer meg jo tross alt kvartlivskrisa.

nostalgi

av og til, sånn som i forrige innlegg, tenker jeg tilbake og lurer på hvordan jeg kunne være så dum som forlot livet jeg hadde. jeg lar meg svøpes i nostalgi mens jeg tenker tilbake på forelesninger om stjerner og astrofysikk, om hvordan man teller på kinesisk, om stressmestring i skole- og jobbsammenheng, om matematiske formler jeg ikke forsto. jeg husker smaken av vodka på tunga og at jeg vandra rundt i gangene i et nytt hus hver helg, jeg dansa med fremmede, kyssa i mørket, kasta opp på fortauskanten og spiste ostekake i senga morgenen etter. jeg satt parkert utafor kjøpesenteret, flaska gikk på rundgang i bilen, det smakte kunstig sitron, jeg gulpa det i meg og våkna fullt påkledd i senga mi dagen etter. etter at det ble mørkt, dro vi på stranda og hørte på bølgene bruse langt der borte i mørket. og hver gang vi kjørte nordover der hvor Portola Dr blir til Market, skrudde jeg ned musikken og lente meg fremover så jeg fikk med meg utsikten, og jeg banka på vinduet og sa til de andre at i can't believe this is my city, og jeg husker jeg tenkte at jeg aldri aldri skulle forlate denne plassen, men nå har det altså gått fem måneder, og det er først nå jeg innser at jeg har skapt meg et urealistisk bilde av åssen det var. jeg har for eksempel utelatt ensomheten, vennene jeg ikke hadde, forelesningene jeg skulka og fagene jeg strøk i. jeg har utelatt sykehusoppholdene, at jeg ofte satt i klesskapet mitt og gråt på meg hodepine, at jeg hadde hudutslett i to år fordi jeg aldri dusja. det er ikke noe rart jeg savner det drittlivet der når jeg later som jeg var noe annet enn dysfunksjonell, selvdestruktiv og blind. på et tidspunkt satt jeg på dolokket til kompisen min i mens han lappa meg sammen andre helgen på rad, og jeg husker jeg følte meg ivaretatt, jeg husker jeg tenkte at han sikkert syns jeg var modig og sterk som hadde turt å gå til ham i nødens stund, men han bare så ned i førstehjelpsskrinet og mumla noe om at i can't keep doing this. 

jeg må love meg selv at jeg aldri aldri skal tilbake.

Jeg har skrevet nesten 20 000 ord om Hedda som ikke føler seg som hovedkarakteren i sitt eget liv og innsett at jeg ikke kan noen av kommareglene. I en studentleilighet i Trondheim sniker det seg gamle tanker inn i huet og jeg må sitte med dem i sju timer på toget. Er det liksom sånn det skal være fra nå av eller er dette bare et avsnitt jeg kan slette når det blir for kronglete? Du må aldri slutte å skrive, sa norsklæreren min på videregående. Jeg skulle ønske jeg svarte at jeg slutta å skrive for lenge sida.

I kveld tenker jeg på festen hos Monica da Matt og Peter kom bort til meg én etter én for å spørre om det gikk bra, og det går et langsomt gufs gjennom kroppen min. Jeg fucka det til, ass. Det var sånn der livet skulle være, i alle fall de bra delene: Rolige morgener, daglige samtaler om det som faktisk betyr noe, konstant påfyll av vin og vodka, jeg kunne velge selv om jeg ville carpe diem eller ikke og det var lov å grine når det ble tungt. Nå er huden min knusktørr og jeg sitter i dette jævlige huset og venter på at det skal bryte sammen. Det eneste jeg sitter igjen med er livsløgnen og fire nye kontoer på sosiale medier.

Skammen har lagt seg som et lag på huden min, jeg føler meg skitten, ubrukelig og maktesløs, jeg vil logge av og logge ut, jeg vil forsvinne i et år og komme tilbake med en bokutgivelse og jobb eller skoleplass.

da vi krabba ut av tattissjappa tidlig på morgenen etter en hel natt med shape of you, innesigg og lange samtaler om feminisme, kvinnerollen og det hevngjerrige New York, innså jeg at det å bære med seg arr på kroppen medfører en form for ansvar som utspiller seg når man minst venter det, sånn som i gymgarderoben på videregående, på bowlingbanen midt i Oslo sentrum, på psykiatrisk avdeling et eller anna sted nord for Golden Gate Bridge, på doen i et sorority house i Berkeley. det medfører at du er recovery-ens ansikt utad, at de som fortsatt står midt i stormen kan komme til deg og peke på armen din og si "jeg vil også være like frisk og sterk og skamløs som deg, jeg vil komme til det punktet hvor jeg kan se tilbake på årene med psykdom og tenke at det der var ille men nå er jeg på den andre sida som en bedre, mer erfaren, kanskje mer kynisk men gladere person, for det er vel der du er, du som har lagt dette bak deg og tør å gå i t-skjorte!", og så begynner dere å grine, kanskje har dere drukket litt, og dere klemmer og klemmer og du har ikke hjerte til å si at du holder på å bli slukt av bølgene sjæl, så i stedet sier du bare hei hei hei vi kjenner hverandre ikke men du er sterk du er vakker du er elsket og du har verdi og du kan alltid prate med meg hvis du trenger det og jeg veit det er frustrerende å gå til en psykolog som ikke forstår og måtte ta medisiner som ikke har noen effekt på det konstante dødsønsket som murrer under overflaten når du står opp og når du legger deg men hvis du fortsetter å kjempe for deg selv og helsa di og det livet du fortjener så kommer du gradvis til å se flere farger nyte bøker filmer musikk og mat på en helt anna måte bli mer komfortabel med smalltalk møte folk som du en dag ikke kan se for deg er mulig å leve uten plutselig føle deg litt bedre av de enkleste ting sånn som å ha på deg en fin bukse som får rumpa di til å se smashing ut DET LOVER JEG for det er på en måte som når du leser en bok og hovedkarakteren har rota seg oppi et helvete og du tenker at kanskje du bare skal legge fra deg boka så du slipper å føle på hvor ille det er IKKE LEGG FRA DEG BOKA for det som skjer etterpå er jo at det ordner seg og det kan du ikke gå glipp av du må jo være her og få premien din for å ha stått i det!! klem klem klem
      og så går du ut derfra med dine egne ord ferskt i minne og tenker huh, kanskje jeg burde høre på meg selv av og til

Uber-sjåføren ber meg høflig om å komme meg på huet og ræva ut av bilen hans, og så sitter jeg plutselig alene på fortauskanten, bøyd over meg selv, og kaster opp en tjukk, signaloransje masse mens jeg sender kleine cry for helps i form av fylletekster til den første fyren jeg finner i innboksen. Han spør meg om jeg har lyst til å elske ham, jeg svarer at han bare kan glemme det. «Du er så vanskelig noen ganger.» Jeg legger mobilen i lomma og lukker øynene, kjenner på lukta av byen min, lukta av urin, hasj og sigarettrøyk. Om fire uker reiser jeg herfra med et tungt hjerte, kanskje det tyngste, og det er en så stor tragedie at jeg må ut på fylla åtte kvelder på rad. Dette er kveld fire. 

En stakkars fyr i tidlig 30-åra som venter på bussen blir vitne til dette sørgelige synet: 21 år gammelt stankelbein, ikledd svart hettegenser stjålet fra et mentalsykehus på andre sida av Golden Gate Bridge, har ikke vært i nærheten av en dusj på sikkert en hel uke, klamrer meg til den fuktige studenttilværelsen uten å ha vært i en forelesningssal på to måneder, faller ut av en Uber rundt midnatt og setter meg på den våte fortauskanten for å kaste opp. Han nærmer seg varsomt og spør om det går bra, hjelper meg med å ringe etter en taxi, sørger for at jeg kommer meg trygt av gårde. Jeg rekker ikke engang å si ordentlig takk før vi er hjemme og jeg snubler inn døra, trygler den veldig edru romkameraten min om å betale for taxien fordi lommeboka mi har blitt lagt igjen i en eller annen bar eller bil.

Og rett før jeg sovner på sofaen, tenker jeg at det er både åpenbart, flaut og frustrerende at det var sånn jeg skulle ende opp. 8300 km hjemmefra, blakk, søvnløs, ulykkelig. Samler historier om rølpefylla som om det får meg til å føle meg litt mer levende, litt mindre begrensa. Som om det på én eller anna måte gjør at de to årene jeg har bodd her har betydd noe.

«Det var jo litt bortkasta, kanskje?» har mamma sagt de siste ukene.
«Sånn har jeg ikke råd til å tenke,» svarer jeg.

04:43