nostalgi

av og til, sånn som i forrige innlegg, tenker jeg tilbake og lurer på hvordan jeg kunne være så dum som forlot livet jeg hadde. jeg lar meg svøpes i nostalgi mens jeg tenker tilbake på forelesninger om stjerner og astrofysikk, om hvordan man teller på kinesisk, om stressmestring i skole- og jobbsammenheng, om matematiske formler jeg ikke forsto. jeg husker smaken av vodka på tunga og at jeg vandra rundt i gangene i et nytt hus hver helg, jeg dansa med fremmede, kyssa i mørket, kasta opp på fortauskanten og spiste ostekake i senga morgenen etter. jeg satt parkert utafor kjøpesenteret, flaska gikk på rundgang i bilen, det smakte kunstig sitron, jeg gulpa det i meg og våkna fullt påkledd i senga mi dagen etter. etter at det ble mørkt, dro vi på stranda og hørte på bølgene bruse langt der borte i mørket. og hver gang vi kjørte nordover der hvor Portola Dr blir til Market, skrudde jeg ned musikken og lente meg fremover så jeg fikk med meg utsikten, og jeg banka på vinduet og sa til de andre at i can't believe this is my city, og jeg husker jeg tenkte at jeg aldri aldri skulle forlate denne plassen, men nå har det altså gått fem måneder, og det er først nå jeg innser at jeg har skapt meg et urealistisk bilde av åssen det var. jeg har for eksempel utelatt ensomheten, vennene jeg ikke hadde, forelesningene jeg skulka og fagene jeg strøk i. jeg har utelatt sykehusoppholdene, at jeg ofte satt i klesskapet mitt og gråt på meg hodepine, at jeg hadde hudutslett i to år fordi jeg aldri dusja. det er ikke noe rart jeg savner det drittlivet der når jeg later som jeg var noe annet enn dysfunksjonell, selvdestruktiv og blind. på et tidspunkt satt jeg på dolokket til kompisen min i mens han lappa meg sammen andre helgen på rad, og jeg husker jeg følte meg ivaretatt, jeg husker jeg tenkte at han sikkert syns jeg var modig og sterk som hadde turt å gå til ham i nødens stund, men han bare så ned i førstehjelpsskrinet og mumla noe om at i can't keep doing this. 

jeg må love meg selv at jeg aldri aldri skal tilbake.