Psykologen min sier at jeg er en helt anna person enn den jeg var for to år sida, at jeg snakker annerledes, tenker annerledes, har tatt en helomvending i måten jeg oppfatter verden på, er blitt mindre rigid og mer reflektert, kanskje til og med moden, og jeg er, på den mest ydmyke måten jeg klarer, egentlig helt enig med henne. Jeg skylder på at det gjorde noe med meg å føle meg så alene blant snørrungene jeg bodde med, liksom at jeg innså at de oppførte seg om om de var hovedkarakteren i historien hele gjengen og at jeg dermed bestemte meg for å skjerpe meg, men innerst inne mistenker jeg at jeg rett og slett bare har vokst litt opp. Jeg nærmer meg jo tross alt kvartlivskrisa.
liker den nye bloggutsjånaden osv. + når jeg går inn og det er masse digg nytt å lese (men som oxo er sårt). du er så god, som mamma pleier å si.
SvarSlettILU.. PS: nygjerrig på hvem d er bilde av men d er kanskje hemli :-)
aw takk bb, du er god du også!
Slett