Blant QI-maraton og 12+ timer søvn (under den nye, fantastiske dyna mi) i døgnet, prøver jeg å tilbringe så mye tid jeg kan i den virkelige verden istedenfor å tillate meg selv å bli frarøvet tilstedeværelsen min av automatiske tanker og fem kilo dagdrømmer. Forsøket har hittil vært delvis mislykka, men i dag, om fem timer, skal jeg gå inn i klasserommet, jeg skal sette meg ned og jeg skal tilbringe de fem timene og tretti minuttene skoledagen består av med øynene retta mot læreren. Det er en grense for hvor lenge det er fornuftig å sitte stille og skamme seg over valgene man har tatt i livet, og den har jeg overskredet for lengst. "Du er sterk"- og "Jeg er stolt av deg"-komplimentene har mista effekten, jeg har innsett at jeg har skuffa fortids-meg og gitt fremtids-meg enda et hakk i traumestokken ved å rømme til "fantasiverden" (som legen så fint kalte det), men jeg veit ikke åssen jeg skal komme over det. Å holde meg unna vennene mine i to uker (bortsett fra da jeg fikk besøk i paradis den ene gangen) har helt klart ikke vært løsningen, det har jeg heldigvis skjønt. Dessverre hjelper det ikke stort å finne ut hva som ikke funker når det ikke fører til annet enn null. Er det kanskje slik som de sier, er det kanskje sånn at jeg må takke ja til invitasjonen til bursdagsfeiringen og tilbudet om havregrøtdate?
