Jeg våkner etter at mørket har falt, etter at himmelen har gått fra blå til blodrød til svart, og jeg vil ikke noe annet enn å holde kjeft. Holde kjeft og holde ut.

Jeg hører Adele uansett hvor jeg går

Jeg hører Adele uansett hvor jeg går.

Hun synger «When We Were Young» når jeg våkner om morgenen, pusser tenna, hopper over frokost og går til tysktimen. Hun synger «All I Ask» når jeg prøver å gå i ett med veggen i engelsktimen, spiser lunsj i kantina med gutta fra andre sida av gangen, risikerer å få heteslag i mattetimen og sover med ett øye åpent i astronomitimen. Hun synger «Water Under The Bridge» når jeg vandrer blant ekorn og gåsunger i Golden Gate Park, sitter beruset på en veranda på Ocean Ave, prøver å fylle vakuumet i brystkassa med sigarettrøyk «at the DSA» og mislykkes i å overbevise rådgiveren om hvor sinnsfrisk jeg føler jeg er.

Adeles stemme følger meg i politibilen, i ambulansen og på legevakta. En sykepleier med kort hår og lange lemmer spør om selvskading får meg til å føle meg bedre, som om denne smerten de tror jeg opplever er så altoppslukende at jeg ikke legger merke til hva hun har forsøkt å dekke med tatoveringer. Jeg bare nikker. Jeg nikker og spør om jeg kan få dra hjem.

Dagen etter, når jeg er en 40 minutter lang kjøretur unna alle jeg er glad i, trøster vi romkameraten min. Hun er ung, utadvendt og har aldri vært tvangsinnlagt før. På en eller annen måte klarte hun å miste seg selv i fyren hun puler og prøvde å skrive ut en resept på Xanax til seg selv. Jeg tar henne i hånda og lover å være hennes beste venn her inne. «You seem so normal,» sier hun, «what are you here for?» «A misunderstanding,» svarer jeg. Så ser vi på at Adele gjester Ellen.