Jeg har skrevet nesten 20 000 ord om Hedda som ikke føler seg som hovedkarakteren i sitt eget liv og innsett at jeg ikke kan noen av kommareglene. I en studentleilighet i Trondheim sniker det seg gamle tanker inn i huet og jeg må sitte med dem i sju timer på toget. Er det liksom sånn det skal være fra nå av eller er dette bare et avsnitt jeg kan slette når det blir for kronglete? Du må aldri slutte å skrive, sa norsklæreren min på videregående. Jeg skulle ønske jeg svarte at jeg slutta å skrive for lenge sida.

I kveld tenker jeg på festen hos Monica da Matt og Peter kom bort til meg én etter én for å spørre om det gikk bra, og det går et langsomt gufs gjennom kroppen min. Jeg fucka det til, ass. Det var sånn der livet skulle være, i alle fall de bra delene: Rolige morgener, daglige samtaler om det som faktisk betyr noe, konstant påfyll av vin og vodka, jeg kunne velge selv om jeg ville carpe diem eller ikke og det var lov å grine når det ble tungt. Nå er huden min knusktørr og jeg sitter i dette jævlige huset og venter på at det skal bryte sammen. Det eneste jeg sitter igjen med er livsløgnen og fire nye kontoer på sosiale medier.