Perfektum vs Futurum

En liten stund så det ut til at jeg kom til å slippe unna de "heh, ja, jeg skal, eh, til, eh, legen"-samtalene, men så kom det frem en fyr fra hjørnet som var på vei mot meg, og jeg var på vei mot ham, og i hodet mitt forberedte jeg en tale jeg skulle holde, men i hodet hans skjedde det helt sikkert ikke noe lignende, så i siste øyeblikket før det er naturlig å si hei, sletta jeg talen fra harddisken og gikk for en standard og enkel "ja, jeg drar hjem nå, gidder du å si ifra til læreren?". Svak. "Skal jeg si at du følte deg dårlig?" "Ja, (indre slåsskamp for å ikke bryte sammen) takk."

Jeg tassa videre med hodet senket og lurte på om det var så tydelig at sjela mi brista, at tankene mine var et sted de ikke burde være. Holdt på å grine av å lengte etter en dyne å grine under da jeg peip meg inn på bussen og satte meg på den faste plassen - andre halvdel, venstre side, rad nummer to - selv om jeg visste at trygghet bare var én busstur unna.

Men i løpet av de tretten minuttene det tar å kjøre innom ni-ti stopp, klarte jeg å grave frem alle de nedtrykte tankene jeg skøyv unna da han døde og hun hadde det tøft igjen, og trangen etter å være i det øyeblikket mellom eksamensstress og skolefri gnagde i fingrene og huet og hele brystet, herregud, tenk om jeg har brystkreft, men så skifta jeg fokus da bussen svingte til høyre i rundkjøringa og kom til å tenke på at det bare er sju måneder til jeg fyller 18 og åtte måneder til hun fyller 16.

Da skal vi reise landet, jorda og kanskje verdensrommet rundt og jakte på den derre livslykken alle snakker om, og vi skal ha med kniver og gafler og tallerkner og sugerør, for jeg har hørt av ansatte og innsatte og han bøssebæreren foran slottet at, "jeg kødder ikke, det er nesten så lykken legger seg på tunga og smaker så godt at det kjennes ut som det ikke fins noe mer enn det, og akkurat i det øyeblikket er det helt og holdent 100% perfekt."