en e-post fra L til I

sendt 20. januar kl 06:45 

ja, hallo

hører på radioen og teller til ti. dette er natt nummer fjorten uten søvn eller ro i huet, natt nummer fjorten hvor jeg ligger i borgen med dataen og mobilen og bøker og headset strødd rundt meg, og det er nøyaktig tretten dager siden jeg ikke var sinna.

siden forrige mailen jeg skreiv, har jeg, for første gang på flere år, vært livredd for helsa mi, brukt åtte timer i mørket i et bittelite møterom, hatt utallige sinneutbrudd (etterfulgt av veldig pinlige konfrontasjoner) og unngått sosiale medier i frykt for å møte på enda flere som skal fortelle meg hvor mye jeg ødelegger meg selv ("du må jo spise" "har du slutta å sove igjen?" "ikke jobb for hardt, da" "går det bra?"). i disse dager har det blitt mye enklere å komme unna med det enkle "jada"-svaret ansikt til ansikt enn over internett (folk overanalyserer jo tegnsettinga og holder på å ringe ambulansen om du ikke bruker smilefjes eller store forbokstaver), og hva er det folk egentlig forventer at vi skal svare? årets forventningsfulle jeger er lærer S, han klarer på én eller anna måte å alltid finne meg når jeg tar en omvei eller er for sein til timen, og når han har fått tak i meg, må han absolutt (1) kalle meg L og (2) spørre om det går bra med meg med en sånn myk, forståelsesfull stemme. det gjør meg kvalm. han ser meg rett inn i øynene altfor lenge når han står der oppe og stammer seg gjennom de nesten-forståelige setningene sine som ingen lærer noe av, han skal alltid ha "to ord med deg, L" for å snakke om min "særegne situasjon", og når han står der og venter på et svar, prøver jeg å se inn i øynene hans og, du veit, se om det er noe inni det huet. hittil har jeg ikke sett en dritt og konkludert med at han bare er en av disse lærerne som tror at han kan være den personen man nevner når man sitter på et talkshow i framtida og verten spør "hvem var det som hjalp deg gjennom den vanskelige tida du gikk gjennom som ung?".