I oktober satte jeg inn en ny filmrull i det rosa fiskeøyekameraet, nå er det mai med eksamen, nasjonaldag, russetid og hele pakka, og rullen ligger der fortsatt og venter ufrivillig på å fange øyeblikkene vi ikke bør eller tør å snakke om, øyeblikkene som definerer oss nå-nå og som beviser at det er noe inni oss likevel, både i huet og bak ribbeina. (Gir dette mening?) Jeg klarer ikke å se verden (klarer du?), og om jeg hadde sett den, hadde jeg, om jeg kjenner meg selv, tatt på meg solbrillene og gått, og så, etter kanskje tre år, hadde jeg tatt dem av meg igjen og sett meg tilbake, lurt på hva i helvete var det jeg tenkte, alt lå jo foran meg med horisont og soloppgang og halve kongedømmet, og det kunne vært mitt, jeg kunne stått på pallen ved siden av Askeladden og spist meg rik på prinsesse. Jeg leser det jeg har skrevet, tar en sipp fra tekoppen og lener meg tilbake, tenker tilbake til det øyeblikket på mellomtrinnet da jeg var på vei hjem etter skolen og plutselig kjente at alt løste seg inni meg. Jonas Brothers, av alle ting, lå på øra og husene og trærne rundt meg var akkurat som de pleide å være, men hjernen min var plutselig i en annen farge. Kanskje flere forskjellige til og med. Regnbue?
Jonas Brothers forsvant etter hvert og hjernen ble hjernefarge igjen. Jeg gikk gjennom så mye dritt at jeg stelte meg på senga midt på natta og kasta meg ned på gulvet fordi jeg ville brekke alle beina i kroppen, for kanskje det ville overdøve hva enn som hadde tatt tak i meg? Noen klager over at de var helt numne og gjorde alt for å prøve å føle noe igjen, men jeg veit ikke helt hva som er verst: å ikke føle noe eller å føle for mye.
Men nå er de tilbake igjen, så da er det kanskje håp?
Når skal du hente passet ditt? spør mamma. Ja, når? Når skal jeg hente denne nye meg-en og glemme den gamle som gikk ut på dato for tre dagen siden? Den nye skal vare i 10 år, sier de, og mamma lurer på om det går an å få en som varer lenger, men det er visst maks-en. Jeg kommer altså til å leve i 10 år til i følge politiet, og det kan... ja, det kan jeg faktisk leve med. Om 10 år er jeg 27, det er nesten 30.
30 år skal jeg ikke bli.
Passet mitt varer også til jeg er 27. På en måte synes jeg ikke at det er noe greit, fordi visse overleger på visse galehus lovte mor at jeg skulle være levende til fylte 25. Og hjernen sier "jeg skal motbevise påstanden." På den annen side tenker jeg. Faen. Jeg vil jo oppleve mer, tenk om jeg ikke har opplevd alt jeg vil oppleve når jeg har blitt så gammel at jeg må dø? Og så tenker jeg igjen. Min omtrent soulmate, han blir jo faktisk 32 i år, og han lever. Og jeg vil bli som han når jeg blir eldre. Men. Med tiden finner jeg det vel ut. Hvis alt er fest og kult når jeg er 25, kan jeg jo leve litt til, men tenk om det fortsetter sånn til jeg er 40????
SvarSlettJeg var stor JB-fan i 7. klasse, og jammen har de gitt ut TRE albumer siden jeg fant ut at de ikke var helt min musikk (eller at alle hadde kjærester og at sannsynligheten for at jeg i det hele tatt kom til å møte dem var så liten at selv ikke musikken oppmuntret meg nok til å fortsette å digge dem).
SvarSlettNår det gjelder livet som eldre, er jeg mest redd for 40-60-årene. 70 høres koslig ut, 80 kommer nok an på dagsformen. Hvis jeg i det hele tatt skal leve til jeg runder 36, så tenker jeg at jeg like greit kan runde 100 også. Så lenge jeg ikke blir dement eller ufør, så skal jeg nok lære meg å overleve. Alt i alt frykter jeg mer å ikke kunne leve ordentlig. Hvis jeg begynner å miste hukommelsen er det på tide å gi meg den skarntydesafta jeg ønsket meg til bursdagen en gang. Ææ, jeg vet ikke! Bør ikke skrive dette på internett! Ikke trykk Publiser! Uææ
Jeg liker tanken på å bli eldre, på å være full av visdom og jeg skal bli flinkt til å bake for det har jeg aldri kunnet. (jeg liker bakgrunnen din, svært godt)
SvarSlett