å starte kafé sammen

jeg husker tilbake til da det var klart at jeg tenkte i comic sans. det var på bussen fra fredrikstad eller sarpsborg, vi snakka om å gjøre en forskjell, om å strebe etter suksess, om å starte kafé i oslo sentrum. vi, eller så var det bare jeg, saumfarte finn.no etter ledige lokaler, av og til tar jeg meg selv i å fortsatt gjøre det, og sendte ut e-poster til potensielle samarbeidspartnere og medhjelpere, men da sommerferien tok slutt og jeg begynte i andreklasse,

jeg har jo en slags underliggende frykt i alt jeg gjør ettersom jeg konstant blir påmint om at jeg bare har det i kjeften. "det ble ikke noe av" er som et slag i trynet, og jeg veit at hvis jeg ikke jobber med det snart, risikerer jeg å bli en sånn som velger å ikke prøve å gjøre noe i det hele tatt i frykt for at det ja dere skjønner tegninga.