Linje 2 til Avløs

Fra her jeg sitter på t-banen og ser ut av vinduet, ser menneskene ut som miniatyrversjoner av seg selv, og jeg tenker at hvis dette hadde vært en bok eller film eller et dikt, hadde det betydd (i alle fall sånn jeg tolker det) at karakteren min føler seg større enn dem eller mer verdt eller noe sånt. Det er jo litt rart, for bak solbrillene griner jeg lydløst og prøver å svelge bort følelsen av at alle stirrer og ler og roper etter meg, ja, roper. Og det hjelper ikke at hver eneste radiokanal har bestemt seg for å spille triste ballader eller at det kjennes ut som magefettet mitt trenger sitt eget sete eller at jeg har begynt å bli like kvalm som jeg blir engstelig eller at jeg ikke engang klarer å si alfabetet baklengs i dag.