Å halte i Oslo sentrum

Høyrefoten min er ubrukelig. Jeg mista en hermetikkboks på den da jeg peste over gryta i håp om å ende opp med noe som i alle fall skulle ligne på korma, og nå halter jeg i Oslo sentrum med en sur mine og null batteri på mobilen. Det er kveld, men fortsatt trangt i gatene og litt sol på himmelen, nok til at det ikke ser rart ut at jeg har på solbriller for å dempe angsten. Mon tro om brilleglassene er mørke nok til å skjule at jeg stirrer like mye på dem som jeg føler at de stirrer på meg. Når ingen av oss viker med blikket først, fortsetter jeg å peke ansiktet mitt deres vei mens jeg studerer bygningene bak dem, liksom for å jukse meg til seier, og joda, plutselig gir de opp og snur seg unna.

En ujevnhet i asfalten støter borti den blåsvarte tåa mi, og så slipper jeg ut et halvveis innstengt klynk. Den intense smerten sprer seg oppover leggen, sniker seg rundt og rundt låret og treffer til slutt ryggmargen som forteller resten av kroppen at dette gjør vondt!! Og jeg sier jada jada, du trenger ikke å overdrive, men på utsida henger jeg over meg selv og hiver etter pusten og pælmer never med luft i bakken, og så halter jeg videre, for uansett hvor vondt det gjør, slutter ikke angsten å påpeke høylytt at folk har begynt å stirre ("de har faktisk stelt seg i en ring rundt deg for å få med seg hvor rar du er, de tror du faker smerten, de ser hvor oppmerksomhetssyk du er").

Lufta jeg puster inn er litt tettere nå, noen må ha skrudd opp temperaturen. Jeg setter opp farten, tror jeg halter 10 km/t, og så står jeg utafor ringeklokka til sanglæreren og støtter meg inntil veggen for å ikke miste balansen. Det hamrer og dunker i tåa, ingen svarer på det første ring-et. Jeg tar tak i dørhåndtaket og river og rister, ringer på igjen, river og rister litt til.

Plutselig skifter et eller annet. Eller så skiftet det for lenge sida uten at jeg la merke til det, men nå legger jeg merke til det, og det er nesten så jeg huker tak i en tilfeldig forbipasserende av ren ekstase.

- Hører du det? hadde jeg sagt til ham eller henne, og han eller hun hadde svart:
- Nei, hva da? og jeg, med vidåpne øyne og et stramt grep rundt jakkeermet hans eller hennes, hadde sagt:
- Det er stille.

På t-banen hjem prøver jeg å skrive åssen smerte kan bekjempe tankekjøret på mobilen, prøver å sortere følelsene som endelig har fått plass til å bre seg ut, men ekstasen har ikke gitt seg, det kribler liksom i fingrene. Jeg ender opp med å skrive åssen de tror de har kontrollen når det er jeg som bestemmer og ÅØÆZYXWVUTSRQPONMLKJIHGFEDCBA om og om igjen helt til det sitter/helt til jeg må av.