Det minner meg om den morgenen i mai da jeg var på overnatting med noen venninner og vi starta dagen med å henge ut av vinduet og kjefte på korpset som marsjerte forbi. Det var da Sitting Bull var verdens beste is og hver solfylte dag ble tilbragt ved vannet. Det var å kaste oss på syklene og ringe alle vi kjente, "hei, vil du bli med på Fastland?" eller bare "blir du med ut?", og jeg fikk alltid sitte på med noen, jeg sykla nesten aldri selv. Jeg syns det var bedre sånn. Til og med da jeg flytta hit, regna jeg med at uansett hvem de nye vennene mine kom til å bli, fikk jeg lov til å sitte på. Det er aldri luft i sykkeldekka mine.
Men i dag er jeg alene med et hull i brystet fra da jeg hulka ned i puta i går. Det har visst blitt til en rutine, sånn når jeg skal på fest, at jeg får angst i forkant, pykiske sperrer underveis og så, hvis kvelden var bra, mild depresjon når jeg kommer hjem. Men jeg har det jo så fint, jeg har det jo så flott. Jeg ender kvelden i omfavnelse, omringet av mjuke stemmer som snakker om det som er viktig, og det er så fint. I can push through det vonde, liksom. Det er mitt nye livsmotto; push through. Og er det ikke alltid verdt det? Er det ikke best for alle sammen at man ikke ligger for lenge i sørpen eller ikke lar seg skremme av psykiske barrierer? Blir man ikke et bedre eller sterkere menneske, kanskje?
Nå er klokka elleve, da må jeg henge opp flagget og spise frokost. Og så må jeg dra til Nesodden og forsvinne litt, for akkurat nå klarer jeg ikke å tenke helt klart. Håper dere har en fin dag, dere. Gratulerer med dagen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar