Krigsstøv (Two Fish - Sigrid Raabe)

Hunden reiser seg plutselig opp og bjeffer for å minne meg på at jeg har en baguett stående i ovnen (eller så er det noen som lusker rundt i hagen, men dét høres ikke så viktig ut). På kjøkkenbenken er det ikke plass til noe å putte baguetten på, så da står jeg der i mange tåpelige sekunder og holder den helt til den blir for varm og jeg må slippe den. Den havner på teppet akkurat i det hunden tusler inn med en joggesko, hans beste kampvåpen, i munnen, og jeg kjapper meg med å plukke opp baguetten sånn at han ikke spiser middagen min. Så smører jeg den med smør og grillkrydder, tar den med til stua og spiser mens jeg ser på en svart TV-skjerm.

Egentlig lovte jeg meg selv å slutte å ta vare på meg selv. Idéen om å bytte ut tanker om mat og søvn med tanker om nye prosjekter og store eventyr slukte meg, det var som om jeg hadde funnet svaret på verdens største gåte. Men jeg holder fortsatt på, jeg tar fortsatt turen til kjøkkenet og lager meg en baguett med smør og grillkrydder når jeg er sulten, og jeg går og legger meg når jeg er trøtt og veit at det er under fire timer til skolen begynner. Kanskje jeg burde love meg selv å slutte å gå på skolen også, så klarer jeg faktisk å fullføre videregående.

Helt i starten fikk jeg jo beskjed om at jeg bare trengte å si ifra, så skulle jeg få lov til å ta skoleåret over to år, men i mine ører hørtes det ut som "hvis du er for svak, kan du bare gi opp". Dessuten har jeg "alltid" greid å skjerpe meg på våren, og derfor ligger jeg her og venter på at det skal bli vår sånn at jeg kan rive meg løs fra husveggene og begynne å leve ordentlig igjen. I starten var huset mitt et trygt sted, men nå begynner jeg å se hva for et fengsel det egentlig er. Alle idéene og prosjektene jeg har, innebærer at jeg må ut herfra, og dermed får jeg aldri gjennomført noe, og jeg innser hvor mislykka og dum jeg er, og jeg blir så fryktelig sinna og trist når dere forteller meg at dere har blitt mindre triste og fått et bedre liv etter at dere flytta ut, bytta skole, fikk nye venner eller skifta miljø, for uansett hvor hardt jeg prøver, havner jeg alltid tilbake hit igjen, til dette fangehullet.

Mitt neste og kanskje siste forsøk er å flytte til Australia. Om jeg ikke finner et bedre liv der, ser jeg ingen andre løsninger enn å fordufte. Selv oppturene klarer ikke å holde meg i live, for nå har de begynt å bli så slitsomme. Det blir utrolig kaotisk og rotete i huet mitt, og det legger seg bare til ro for å gi meg plass til å innse hvor utrolig tragisk oppførselen min er og for å gni det inn at jeg ikke klarer å kontrollere meg selv. Jeg våkner liksom til, og da står jeg blant ruiner og kruttrøyk og krigsstøv, omringa av skadde og sårede. 2014 starter med "hvis det ikke ordner seg innen den neste timen, hiver jeg i meg giften og dør" og fortsetter med at jeg henger rundt halsen til en som snurrer meg rundt og rundt og rundt og sier godt nyttår og klemmer meg hardt tilbake, og når han setter meg ned på bakken igjen, må han fortsette å holde rundt meg sånn at jeg ikke detter i bakken. "Gikk det bra? Godt nyttår! Gikk det bra? Godt nyttår! Gikk det bra?"

Ja, det gikk bra. Godt nyttår!