kanskje det er et rop

Kilde

det går fra å tørre å være ute sammen med mennesker selv om magefølelsen slår seg vrang til å ta seg selv i å gå i butikken etter skolen hver dag for å samle pakker med paracet. jeg ligger med dyna over huet og hører på dårlige radiopopsanger og småhulker i ny og ne. jeg leter aktivt etter musikk som kan dytte meg av pinnen sånn at jeg kan slippe ut følelsene jeg har holdt tett inntil meg de siste dagene. det er så mange hendelser og situasjoner jeg trenger å reagere på (for eksempel da hun, som jeg aldri har møtt før, tok tak i armen min og strøk arrene mine og pekte på sine egne og ga meg en klem, og det eneste jeg responderte med var å klappe henne på huet og så sette meg et annet sted), men det er en gigantisk propp i veien som får meg til å virke så ignorant og kald, og den hindrer meg i å vise at det går bra og tvinger meg til å skjule at jeg har det tungt. og av og til klarer jeg ikke å kontrollere sinnet mitt, jeg slår neven i bordet og banner og blir hysja på, men det er så mange irriterende mennesker her. de sier de har sosial angst, men himler med øynene når jeg ikke tør å be butikkpersonalet om hjelp. de sier de har problemer med hvor naive de er, men tviler på alt jeg sier og får meg til å føle meg mindreverdig hver gang jeg åpner munnen. jeg er en tikkende bombe og de går meg på nervene. den gamle meg hadde bare selvskada seg brutalt ut av denne miserable tilstanden, men denne gangen tror jeg det bare hadde vært smør på flesk, og dermed sitter jeg igjen med ingen strategier eller verktøy eller støtteapparat. (sukk) egentlig kunne jeg ikke forvente en annen slutt enn denne, men jeg må si jeg er litt skuffa. hadde håpet på et oddetallsår.