Jeg donerer penger for å redde regnskogen, men har ikke funnet ut hvordan jeg skal redde meg selv. (LOL)

Etter 48 timer med halvhjerta skippertak, ligger jeg på sida i senga med vidåpne øyne og innser hvor ubehagelig det er å puste. Det er to uker til audition og to måneder til eksamen, og mellom monologen og fortegnslinjene ser jeg på universiteter og prøver å lære yoga. Psykologen sier at jeg må jobbe med pusten når tankene kjører seg fast, men «det er vanskelig å gi deg sånne råd, for det virker som du kan mye av dette fra før av.» Hun er kort og kompakt og bruker aldri skriveblokka si, hun bare lar den ligge på fanget, og jeg tenker at det er fordi jeg ikke er spennende nok. Om det ikke hadde vært for at jeg konstant føler at det er min plikt å underholde, hadde jeg slutta å snakke for lenge sida. Jeg blir så ensom av å høre stillheten stemmen min overdøver.