På toget, når jeg sitter alene og hører på Smallpools og fortsatt ikke veit om det var så lurt å dra tilbake, legger restene av hypomanien seg som et tynt lag med frost oppover pusterøret mitt. Jeg trekker pusten og holder den kalde lufta nede i noen sekunder, ser for meg at det prøver å finne seg til rette, og så slipper jeg det sakte ut og kjenner at det kiler i hele kroppen. Jeg gjør det på toget, på bussen, på badet, på kjøkkenet, på vei fra A til B. Jeg avslutter samtaler midt i setninger for å puste. Det kribler, jeg smiler, jeg blåser ut kald luft og kjenner og erkjenner.

Noen ganger er jeg heldig med overgangene. Den natta tenker jeg at jeg skal la meg selv grine hvis jeg absolutt må, at det er sånt som skjer når man tilbringer en uke på en tettpakket hytte etter å ha unngått mennesker i et halvt år, at det kanskje ikke var så lurt å plutselig bli pillefri likevel, at jeg må prøve å overbevise meg selv om at det kan gå bra selv hvis ingen av universitetene vil ha meg.