på bakrommet

men måten jeg fremstiller meg selv på er egentlig ikke helt rettferdig. jeg unngår å nevne at jeg ler for meg selv når jeg hører på podcasts på bussen og at jeg endelig kommer til å få vitnemål neste år. jeg glemmer å skrive om de gangene jeg er flink på jobben, spiser supersunn frokost og jobber med å slutte å være så klein. jeg klarer å være takknemlig for at jeg bare er engstelig i perioder fremfor å klage overdrevent mye over angsten som om den dreper meg. og når jeg har fått fingern ut av rævva og giddi å rydde rommet, har jeg det egentlig skikkelig bra.