Jeg tror jeg bare smilte.

Jeg har sagt at sorgen ikke er pulserende eller farlig, jeg sa at den er innpåsliten og tung å bære fordi den henger over organene mine som en våt ullgenser helt til jeg må lene meg på setet foran meg og holde pusten til det svartner (jeg hører nesten ikke stemmen hans). Og på samme buss satt hun, alene med snørret sitt, antageligvis av samme grunn som meg, bare at nå har hun blitt tjukk og jeg har blitt trøtt, og vi kom ikke til å snakke sammen mer, ikke om hvor stille hun ble da jeg ikke gråt i fanget hennes, ikke om veggene vi dekka med snø fordi vi ikke turte å skrike av sinne, ikke om jenta hun mista i vannet den dagen da de var åtte år. "Jeg visste ikke at det fortsatt var sånn." Jeg tror jeg bare smilte. Jeg smilte jo alltid, selv bak låste dører. Nå er hun tjukk, jeg er trøtt. Vi snakker ikke sammen lenger, men om jeg noen gang ser henne igjen, vil jeg si at jeg ikke er sint for at sorgen hennes bare var et profilbilde på Nettby i mens min ble pulserende og farlig.