må bare øve først

med magre ord kan jeg si at det var ille.
med utsmykkede ord kan jeg si at jeg hang blondegardiner på de to mørke (men overraskende store) vinduene uten at det hjalp, for ut av munnen min rant det spydige bemerkninger og et tildekka budskap om at det ikke var noe som helst annet i meg enn et intenst ønske om å dra rett hjem igjen. jeg kunne være omringet av skyskrapere og livlige personligheter og fargerike former, litt sånn som jeg hadde sett for meg, men det var likevel vanskelig å rette blikket mot noe anna enn mine egne skritt. jeg befant meg liksom i en postmodernistisk teateroppsetning og fant trøst i at det alltid er mulig å kildesortere, men i ettertid ser jeg hvor idiotisk det var av meg, for man kan jo ikke stole på at situasjonen kan reddes ved å hive alt det vonde ned søppelsjakta når vi er lagd av akkurat samme materiale.