På flyplassen i byen jeg forlot, og som på et vis også forlot meg, får jeg en gnagende følelse av at jeg har gjort noe fryktelig galt. Kanskje er det ikke sånn at jeg er lykkelig i Oslo likevel. Kanskje har jeg glemt hvor mørkt det er mellom slagene, på t-banen, på pauserommet i lunsjen, på soverommet hvor jeg drukner i tomme ølbokser og kebabrester. Jeg forteller vennene mine om morgener på treningsstudio, om kunder som klemmer, om kunder som kjefter, om kvelder i Oslos gater, og det er nesten så jeg tror på det selv. Jeg har lurt meg selv trill rundt. Det er først nå, ved gate G101, at jeg for n-te gang innser at jeg fortsatt ikke hører til noe sted.

våkner til tre tapte anrop og en beskjed på svareren fra skiftleder: «du skulle egentlig vært på jobb nå. ta kontakt så fort som mulig.» jeg ringer ham opp igjen og sier: «hæ hvem er det som har satt meg opp uten å ha fortalt meg det nå», etterfulgt av: «greit da, jeg kan komme om en time.» jeg ordner meg lynraskt på badet, rekker ikke å se på kroppen min i speilet eller å veie meg, men i dusjen unner jeg meg selv to ekstra minutter med glovarmt vann nedover nakken. det er fortsatt tungt i dag, det kjenner jeg allerede på t-banen. i øyekroken samler det seg tragisk nok en liten tåre. jeg tørker den bort og går og kjøper tyggis, jeg speedrøyker utafor narvesen og sparker i snøen, jeg peser opp trappene og uffer meg mens jeg skifter. i butikken er det stille. skiftleder takker for at jeg kunne komme. han er i et usedvanlig godt humør i dag. de neste fire timene går så sakte at jeg er villig til å gå ned på lageret for å lete etter en tykkelseshøvel for en kunde på alnabru. det er så stille der nede, så stille at jeg må snakke med meg selv for å ikke miste forstanden. fantasien begynner å løpe løpsk. det hadde vært en dårlig idé å ta med seg en kunde ned hit, for her er det ingen som kan se hva som foregår. jeg kunne blitt drept og partert og plassert blant julevarene, og da hadde vel ingen oppdaga det før i desember. man kan også fise så mye man vil her nede, men det er så dårlig ventilert at lukta sikkert aldri hadde forsvunnet, og vi kan jo ikke selge tykkelseshøvler som lukter fis. etter hvert stempler jeg ut. på vei ut døra spør jeg sjefen om hvorfor jeg var satt opp på skjema i dag, han svarer at det har blitt gjort en feil og at han beklager. jeg nevner også at jeg skal reise bort 13.-20. mars, og det er da det faktisk går opp for meg at jeg skal sette meg på det flyet igjen, at jeg skal ta den jævlige flyturen helt til usa og føle meg jetlagged og ødelagt i sikkert to uker til sammen. nei, det er ingen vits i å angre nå. en kollega er også ferdig for dagen og på vei ut. han er sint på sjefen, viser det med hele trynet. jeg hvisker: «det går bra.» han ser ikke på meg, så jeg sier, litt høyere denne gangen, at «enten så går det bra eller så går det over.» på jernbanetorget kommer to forskjellige menn bort til meg, dene ene spør om en sigg, den andre spør om jeg kan fortelle ham åssen han kommer seg til grünerløkka. jeg sier ja med butikkstemmen min til begge. det kjennes ut som jeg er på jobb tjuefire timer i døgnet. når jeg kommer hjem, er det fortsatt lyst ute. jeg har ikke vært ordentlig full på to uker.

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 

kan hende det er brusinga fra ølen som gjør det vanskelig å tenke, men jeg tenker altså som så at jeg både er skyldig og uskyldig i denne saken, kanskje til og med i alle saker som har vært og alle saker som kommer til å være. det eneste jeg kan gjøre nå er å passe på at tida ikke glipper mellom fingrene mine før jeg har rukket å drikke den opp. det kan jo egentlig ikke bli så ille som man ser for seg. det blir sjeldent flom av et lite regnskur. i de fleste tilfeller blir det tvert imot intenst solskinn.

Jeg har så mye på hjertet at jeg ligger på baderomsgulvet og blør ord ut av munnen. Når jeg setter meg ned for å skrive om Hedda, om meg selv, om kulissene som holder på rakne, blir jeg ordknapp, jeg famler etter fraser og mistenker at jeg har skrevet meg syk, men på baderomsgulvet kan jeg greie ut, gjøre rede for, definere, beskrive. Til og med når jeg løper ned trappene hos psykologen, etter å ha prata om meg selv i en time, vil jeg ikke annet enn å ta første bussen hjem og legge meg på baderomsgulvet og si det som det egentlig er.

Etter hvert, dagen før jeg skal fly nordover, oppdager jeg at det er visdomstanna som blør. Naboene borrer i bakken, det rister i veggene, det er ingen fred å få, selv ikke på badet med døra lukket og låst. Neste uke begynner jeg i ny jobb. Jeg har drømt meg inn i en verden hvor det ikke er jeg som må forholde meg til alt dette. Jeg skulle ønske jeg bare kunne si det som det egentlig er.

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼

b

🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼 🌼

2.0

Psykologen min sier at jeg er en helt anna person enn den jeg var for to år sida, at jeg snakker annerledes, tenker annerledes, har tatt en helomvending i måten jeg oppfatter verden på, er blitt mindre rigid og mer reflektert, kanskje til og med moden, og jeg er, på den mest ydmyke måten jeg klarer, egentlig helt enig med henne. Jeg skylder på at det gjorde noe med meg å føle meg så alene blant snørrungene jeg bodde med, liksom at jeg innså at de oppførte seg om om de var hovedkarakteren i historien hele gjengen og at jeg dermed bestemte meg for å skjerpe meg, men innerst inne mistenker jeg at jeg rett og slett bare har vokst litt opp. Jeg nærmer meg jo tross alt kvartlivskrisa.

nostalgi

av og til, sånn som i forrige innlegg, tenker jeg tilbake og lurer på hvordan jeg kunne være så dum som forlot livet jeg hadde. jeg lar meg svøpes i nostalgi mens jeg tenker tilbake på forelesninger om stjerner og astrofysikk, om hvordan man teller på kinesisk, om stressmestring i skole- og jobbsammenheng, om matematiske formler jeg ikke forsto. jeg husker smaken av vodka på tunga og at jeg vandra rundt i gangene i et nytt hus hver helg, jeg dansa med fremmede, kyssa i mørket, kasta opp på fortauskanten og spiste ostekake i senga morgenen etter. jeg satt parkert utafor kjøpesenteret, flaska gikk på rundgang i bilen, det smakte kunstig sitron, jeg gulpa det i meg og våkna fullt påkledd i senga mi dagen etter. etter at det ble mørkt, dro vi på stranda og hørte på bølgene bruse langt der borte i mørket. og hver gang vi kjørte nordover der hvor Portola Dr blir til Market, skrudde jeg ned musikken og lente meg fremover så jeg fikk med meg utsikten, og jeg banka på vinduet og sa til de andre at i can't believe this is my city, og jeg husker jeg tenkte at jeg aldri aldri skulle forlate denne plassen, men nå har det altså gått fem måneder, og det er først nå jeg innser at jeg har skapt meg et urealistisk bilde av åssen det var. jeg har for eksempel utelatt ensomheten, vennene jeg ikke hadde, forelesningene jeg skulka og fagene jeg strøk i. jeg har utelatt sykehusoppholdene, at jeg ofte satt i klesskapet mitt og gråt på meg hodepine, at jeg hadde hudutslett i to år fordi jeg aldri dusja. det er ikke noe rart jeg savner det drittlivet der når jeg later som jeg var noe annet enn dysfunksjonell, selvdestruktiv og blind. på et tidspunkt satt jeg på dolokket til kompisen min i mens han lappa meg sammen andre helgen på rad, og jeg husker jeg følte meg ivaretatt, jeg husker jeg tenkte at han sikkert syns jeg var modig og sterk som hadde turt å gå til ham i nødens stund, men han bare så ned i førstehjelpsskrinet og mumla noe om at i can't keep doing this. 

jeg må love meg selv at jeg aldri aldri skal tilbake.

Jeg har skrevet nesten 20 000 ord om Hedda som ikke føler seg som hovedkarakteren i sitt eget liv og innsett at jeg ikke kan noen av kommareglene. I en studentleilighet i Trondheim sniker det seg gamle tanker inn i huet og jeg må sitte med dem i sju timer på toget. Er det liksom sånn det skal være fra nå av eller er dette bare et avsnitt jeg kan slette når det blir for kronglete? Du må aldri slutte å skrive, sa norsklæreren min på videregående. Jeg skulle ønske jeg svarte at jeg slutta å skrive for lenge sida.

I kveld tenker jeg på festen hos Monica da Matt og Peter kom bort til meg én etter én for å spørre om det gikk bra, og det går et langsomt gufs gjennom kroppen min. Jeg fucka det til, ass. Det var sånn der livet skulle være, i alle fall de bra delene: Rolige morgener, daglige samtaler om det som faktisk betyr noe, konstant påfyll av vin og vodka, jeg kunne velge selv om jeg ville carpe diem eller ikke og det var lov å grine når det ble tungt. Nå er huden min knusktørr og jeg sitter i dette jævlige huset og venter på at det skal bryte sammen. Det eneste jeg sitter igjen med er livsløgnen og fire nye kontoer på sosiale medier.

Skammen har lagt seg som et lag på huden min, jeg føler meg skitten, ubrukelig og maktesløs, jeg vil logge av og logge ut, jeg vil forsvinne i et år og komme tilbake med en bokutgivelse og jobb eller skoleplass.

da vi krabba ut av tattissjappa tidlig på morgenen etter en hel natt med shape of you, innesigg og lange samtaler om feminisme, kvinnerollen og det hevngjerrige New York, innså jeg at det å bære med seg arr på kroppen medfører en form for ansvar som utspiller seg når man minst venter det, sånn som i gymgarderoben på videregående, på bowlingbanen midt i Oslo sentrum, på psykiatrisk avdeling et eller anna sted nord for Golden Gate Bridge, på doen i et sorority house i Berkeley. det medfører at du er recovery-ens ansikt utad, at de som fortsatt står midt i stormen kan komme til deg og peke på armen din og si "jeg vil også være like frisk og sterk og skamløs som deg, jeg vil komme til det punktet hvor jeg kan se tilbake på årene med psykdom og tenke at det der var ille men nå er jeg på den andre sida som en bedre, mer erfaren, kanskje mer kynisk men gladere person, for det er vel der du er, du som har lagt dette bak deg og tør å gå i t-skjorte!", og så begynner dere å grine, kanskje har dere drukket litt, og dere klemmer og klemmer og du har ikke hjerte til å si at du holder på å bli slukt av bølgene sjæl, så i stedet sier du bare hei hei hei vi kjenner hverandre ikke men du er sterk du er vakker du er elsket og du har verdi og du kan alltid prate med meg hvis du trenger det og jeg veit det er frustrerende å gå til en psykolog som ikke forstår og måtte ta medisiner som ikke har noen effekt på det konstante dødsønsket som murrer under overflaten når du står opp og når du legger deg men hvis du fortsetter å kjempe for deg selv og helsa di og det livet du fortjener så kommer du gradvis til å se flere farger nyte bøker filmer musikk og mat på en helt anna måte bli mer komfortabel med smalltalk møte folk som du en dag ikke kan se for deg er mulig å leve uten plutselig føle deg litt bedre av de enkleste ting sånn som å ha på deg en fin bukse som får rumpa di til å se smashing ut DET LOVER JEG for det er på en måte som når du leser en bok og hovedkarakteren har rota seg oppi et helvete og du tenker at kanskje du bare skal legge fra deg boka så du slipper å føle på hvor ille det er IKKE LEGG FRA DEG BOKA for det som skjer etterpå er jo at det ordner seg og det kan du ikke gå glipp av du må jo være her og få premien din for å ha stått i det!! klem klem klem
      og så går du ut derfra med dine egne ord ferskt i minne og tenker huh, kanskje jeg burde høre på meg selv av og til

Uber-sjåføren ber meg høflig om å komme meg på huet og ræva ut av bilen hans, og så sitter jeg plutselig alene på fortauskanten, bøyd over meg selv, og kaster opp en tjukk, signaloransje masse mens jeg sender kleine cry for helps i form av fylletekster til den første fyren jeg finner i innboksen. Han spør meg om jeg har lyst til å elske ham, jeg svarer at han bare kan glemme det. «Du er så vanskelig noen ganger.» Jeg legger mobilen i lomma og lukker øynene, kjenner på lukta av byen min, lukta av urin, hasj og sigarettrøyk. Om fire uker reiser jeg herfra med et tungt hjerte, kanskje det tyngste, og det er en så stor tragedie at jeg må ut på fylla åtte kvelder på rad. Dette er kveld fire. 

En stakkars fyr i tidlig 30-åra som venter på bussen blir vitne til dette sørgelige synet: 21 år gammelt stankelbein, ikledd svart hettegenser stjålet fra et mentalsykehus på andre sida av Golden Gate Bridge, har ikke vært i nærheten av en dusj på sikkert en hel uke, klamrer meg til den fuktige studenttilværelsen uten å ha vært i en forelesningssal på to måneder, faller ut av en Uber rundt midnatt og setter meg på den våte fortauskanten for å kaste opp. Han nærmer seg varsomt og spør om det går bra, hjelper meg med å ringe etter en taxi, sørger for at jeg kommer meg trygt av gårde. Jeg rekker ikke engang å si ordentlig takk før vi er hjemme og jeg snubler inn døra, trygler den veldig edru romkameraten min om å betale for taxien fordi lommeboka mi har blitt lagt igjen i en eller annen bar eller bil.

Og rett før jeg sovner på sofaen, tenker jeg at det er både åpenbart, flaut og frustrerende at det var sånn jeg skulle ende opp. 8300 km hjemmefra, blakk, søvnløs, ulykkelig. Samler historier om rølpefylla som om det får meg til å føle meg litt mer levende, litt mindre begrensa. Som om det på én eller anna måte gjør at de to årene jeg har bodd her har betydd noe.

«Det var jo litt bortkasta, kanskje?» har mamma sagt de siste ukene.
«Sånn har jeg ikke råd til å tenke,» svarer jeg.

04:43

Jeg våkner etter at mørket har falt, etter at himmelen har gått fra blå til blodrød til svart, og jeg vil ikke noe annet enn å holde kjeft. Holde kjeft og holde ut.

Jeg hører Adele uansett hvor jeg går

Jeg hører Adele uansett hvor jeg går.

Hun synger «When We Were Young» når jeg våkner om morgenen, pusser tenna, hopper over frokost og går til tysktimen. Hun synger «All I Ask» når jeg prøver å gå i ett med veggen i engelsktimen, spiser lunsj i kantina med gutta fra andre sida av gangen, risikerer å få heteslag i mattetimen og sover med ett øye åpent i astronomitimen. Hun synger «Water Under The Bridge» når jeg vandrer blant ekorn og gåsunger i Golden Gate Park, sitter beruset på en veranda på Ocean Ave, prøver å fylle vakuumet i brystkassa med sigarettrøyk «at the DSA» og mislykkes i å overbevise rådgiveren om hvor sinnsfrisk jeg føler jeg er.

Adeles stemme følger meg i politibilen, i ambulansen og på legevakta. En sykepleier med kort hår og lange lemmer spør om selvskading får meg til å føle meg bedre, som om denne smerten de tror jeg opplever er så altoppslukende at jeg ikke legger merke til hva hun har forsøkt å dekke med tatoveringer. Jeg bare nikker. Jeg nikker og spør om jeg kan få dra hjem.

Dagen etter, når jeg er en 40 minutter lang kjøretur unna alle jeg er glad i, trøster vi romkameraten min. Hun er ung, utadvendt og har aldri vært tvangsinnlagt før. På en eller annen måte klarte hun å miste seg selv i fyren hun puler og prøvde å skrive ut en resept på Xanax til seg selv. Jeg tar henne i hånda og lover å være hennes beste venn her inne. «You seem so normal,» sier hun, «what are you here for?» «A misunderstanding,» svarer jeg. Så ser vi på at Adele gjester Ellen.

«Ellers har det skjedd en del mens jeg har vært her, men det er av en eller anna grunn vrient å skrive om, og jeg prøver heller å lese e-posten din tre ganger for å se om det er noe der jeg kan respond to (du skriver «jeg fortsetter å lete etter hverdagsgleder», jeg tenker «hverdagsgleder har, når jeg tenker meg om, blitt et fremmedord»), men orda mine sitter fast i ganen som peanøttsmør eller karamell. Skal jeg si noe om konsertene? Om tilbakefall? Om kulturforskjeller?

Her er det jeg faktisk kan skrive om: Hadde jeg visst at sola aldri blør i San Francisco, hadde jeg aldri forlatt mitt Norge med granateplerød himmel over Oslofjorden. Det er likevel ikke et intenst, uutholdelig savn jeg føler, det er mer en vag følelse av at noe mangler, at noe ikke er som det skal, og når jeg skyper med norske venner midt på natta for dem og seint på ettermiddagen for meg, innser jeg hvor mye og lite jeg har changed.»

Plutselig har det gått to måneder, og jeg er fortsatt meg selv lik: sliter med tannstein; samler skolefravær som frimerker, mynter, knapper, korker; bærer meg selv med en viss mengde skam, kanskje til og med anger; tiltrekkes av fare og anonymitet, men streber hele tida etter trygghet og bekreftelse. Her sier vi, "I'm a mess", men jeg føler ikke at det treffer helt. Jeg står jo opp om morgenen og sier hei til kjente fjes, jeg spiser regelmessig og skrur på sirener når det trengs. Jeg sjekker værmeldinga før jeg går ut (nitten grader celsius med fare for sammenbrudd). Dette er ikke et "mess", dette er et systematisk, selvpåført kaos. Og tilværelsen går fra å være overwhelming til underwhelming før jeg rekker å tenke. Og lukten av hasj er faen meg overalt.

Kjære fans,

Det er varmt og kjølig i San Francisco, jeg har det gøy og vondt om hverandre, men jeg savner ikke Norge når jeg legger meg om nettene.

Mvh L 🌼

Pizza/Sommer2012/Bjerketun 
(juni 2012) 
Da jeg begynte å høre på radio/var DJ på alle bilturene i Bjerketun-bilen. Call me maybe, We are young, Pumped up kicks osv.

Great purpose? 
(mai-juli 2013)
Før og etter mai-eventyret da noen kritiserte ønsket mitt om å ta tattis i Budapest. («Du har bare lyst til det fordi du er bipolar og tror at du har en great purpose eller noe sånt!»)

Seksjon C 
(september 2013 til august 2014)
Etter første innleggelse på Blakstad. Mye happy-musikk for å holde demonene unna (som man gjerne sier).

Refusal (Do we keep in touch?) 
(juli-november 2014)
Ferdig på videregående og venneløs/etterlatt/engstelig/avvisende/fortapt i egen selvmedlidenhet.

Dr Autumn 
(november 2014 til mars 2015)
Etter andre innleggelse på Blakstad + første innleggelse på Dr Høst. Bare happy-musikk.

f(x)=ax+b
(mars-juli 2015)
Perioden med eksamener og vitnemål og planlegging av fremtida. Starter med mindre kjente band, slutter med tenåringsgutter og boybands.


Markerer ny start med ny spilleliste:

as of now ♫
(juli 2015-)
Første sangen heter San Francisco, og jeg krysser fingrene.

Står opp kl 19, spiser mintpastiller til frokost, går verdens korteste tur og finner en benk, blir småparanoid av stemmene fra fotballbanen, går hjem igjen. Neste gang skal jeg kanskje finne meg en fin plass på toppen av en ås og rope JEG ER SÅ FUCKINGS ENSOM!!! eller HVORFOR FØLER JEG MEG SÅ JÆVLIG BEGRENSA BARE FORDI JEG IKKE HAR PENGER??? elns. 

10/04 Gestikulerte voldsomt hos psykologen i dag. Det, kombinert med dansepartyet jeg hadde for meg selv på badet etterpå, tar jeg som et tegn på at jeg ikke er på vei ned i asfalten likevel. Dessuten syns jeg at jeg fortjener noen bonuspoeng for at jeg turte å fortelle henne at jeg har boikotta pillene igjen. (Og med bonuspoeng mener jeg iskrem.)

14/04 Drømte om krig og konflikt, drømte om instagram og idyllisk natur, drømte om å bli avslørt, om flykten, om hjertebank, om søken etter et gjemmested på en åpen gresslette. Hadde jeg vært litt mer melodramatisk, hadde jeg skrevet at det også var det jeg våknet til.

15/04 Jeg har ikke klart å finne tilbake til noen rytme ennå. Plutselig er det liksom kveld.

16/04 Nå er det på tide å innse hvor usunt det er å lese om hvor dårlig mange syns universitetet jeg har søkt på er. Det eneste det gir meg er søvnløse netter og fremtidspessimisme, og ikke noe av dette rimer på iskrem.